Siden 2019 har La Humla Suse hatt et samarbeidsprosjekt med søsterorganisasjoner og forskningsinstitusjoner i Sverige, Danmark, Finland og Estland. Prosjektet har som mål at det skal foregå erfaringsutveksling på tvers av landegrensene, og at deltakerne skal kunne lære av tiltak som har vist seg effektive for å tilrettelegge for pollinerende insekter. Under følger en liten sammenfatning av noen av temaene som har blitt diskutert og belyst på Webinaret Promoting Pollinators.

Beplantning 

I alle samarbeidslandene finnes det ulike planer og systemer for pollinatorvennlig beplantning. Ettersom mangel på blomsterenger er et reelt problem i alle landene, er det også logisk at landene har strategier for å etablere eller restaurere områder som tilbyr gode matreserver for insekter. Tross en felles enighet rundt viktigheten av økt beplanting, var det varierende  oppfatninger rundt hvilke typer planter som bør plantes ut.

Yoko Dupont fra Universitetet i Aarhus presenterte på webinaret noen av resultatene fra en studie hun selv er med på (upublisert, 2020). Studien tok for seg hva slags insekter som dro best nytte av plantene som ble plantet ut i Danmark. Resultatene ga en antydning til at honningbier og andre bier med korte tunger fikk best nytte for disse plantene, mens planter som er gode for bier med lange tunger var i et klart mindretall.

Også blant deltakerne var det et stort engasjement rundt om frøene som blir sådd ut for å etablere blomsterenger er fra lokale eller nasjonale produsenter. Det ble fort tydelig at bruken av stedegne frø ikke er velkjent konsept i de Nordisk-Baltiske landene, med unntak av Norge. I Norge er det mulig å få tak i stedegne frø for visse regioner, som produseres av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). I de andre landene var det vanlig praksis å benytte frøblandinger som importeres fra andre land som blant annet New Zealand.  Selv om det er kjennskap til stedegne før i Norge, blir dette fortsatt anvendt kun i liten skala, og også her plantes det ut med importere frøblandinger.  

Problemene rundt å bruke importerte frøblandinger er flere. Frøblandingene kan inneholde planter som de lokale insektartene ikke er tilpasset til å pollinere og forblir da unyttige planter for dem. Det største problemet er når det følger med plantearter som har høyt invasjonspotensiale. Dette er plantearter som har enkelt for å etablere seg i ny natur og fortrenge den lokale floraen i dette området. Da forsvinner viktige blomsterarter for insektene og vi ender opp med enfoldige områder av plantearter som er svært vanskelige og kostbare å fjerne. 

Skjøtsel og riktig slått

I flere av samarbeidslandene er det blitt undersøkt hva slags skjøtsel av veikanter og blomsterenger som best ivaretar behovene til pollinerende insekter. Det har blant annet blitt sett på når det er best å klippe veikanter og andre blomsterrike områder, og konkludert med at det bør klippes to ganger i året – én gang tidlig om sommeren og én gang senere på høsten. Den første klippen fører til at mange hurtigvoksende gressarter blir klippet bort for å gi et mer åpent og lyst landskap for villblomster å vokse på. Klippen om høsten sørger for at blomstene får stå til de er visner. Dette gir de pollinerende insektene matkilder langt ut i sesongen, samt at det sørger for at blomstene får utviklet frø som gir ny blomstring til neste år. 

Johan Rydlov fra Trafikverket i Sverige kunne fortelle om viktigheten av riktig skjøtsel av blomstrende veikanter. Så mye som én tredjedel av blomsterengene i Sverige finner du langs veikantene. Ettersom mengden veier stadig øker vil også mengden blomstrende veikanter også øke parallelt. Derfor har det svært viktig å ha dem som grønne korridorer og at de ikke ender opp som økologiske feller for insekter. Ville bier har vist seg å favorisere veikantene som blir skjøttet riktig, altså slått tidlig om sommeren og sent på høsten. Veikantene vil også kunne bidra til å gi et mangfoldig blomsterutvalg for insekter som oppholder seg i områder med mye monokulturer og åkere med gresspollinerte avlinger. 

Støtteordninger for gårdbrukere

Tilrettelegging i landbruket har vært et viktig fokus i dette. Mattias Hammerstedt fortalte om prosjektet «Hele Skåne Blommar», og om hvordan Hushållningssällskapet Skåne har gjort det lettere for bønder å tilrettelegge på gårdene deres. Ved å gjøre frøblandinger lettere tilgjengelig og tilrettelegge for hektiske dager, har over 250 bønder fra både små og store gårder plantet ut blomsterenger og kantsoner på sine gårder. Til sammen har de plantet ut over 600km med kantsoner (tilsvarende 200 ha)!

I Danmark har de en kampanje hvor bønder kan gjøre ulike tiltak på gården for å tilrettelegge for bier. Selv om kampanjen er hovedsakelig for honningbier er svært mange av tiltakene godt egnet for de ville pollinatorene også. Så mange som 275 bønder i 2019 ønsket å støtte kampanjen og meldte seg til å gjøre tiltakene. De kunne blant annet så ut bievennlige frøblandinger, slå veikantene til riktige tider, bevare allerede etablert natur på området og etablere naturlige insekthotell. Hvert av tiltakene har en oversikt over hvor bievennlige de er, slik at bøndene kan avgjøre om de vil gjøre flere av tiltakene for å bli mer bievennlige. 

Også i Norge har vi siden 2017 hatt blant annet «Kantsoneprosjektet». I dette prosjektet har 14 bønder i Viken (tidligere Buskerud) anlagt blomstrende kantsoner på deler av gården som i utgangspunktet ikke egner seg godt til dyrking (slik som veikanter og åkerholmer). Her har de fått oppfølging av biologer som har laget skreddersydde skjøtselsplaner for hver av gårdene, samt kartlagt områdene for planter og insekter. Jostein Svalheim, en av bøndene i Kantsoneprosjektet, kunne fortelle på webinaret om hvor bra prosjektet var for han, og hvor nyttig det hadde vært å ha biologer som fulgte opp underveis. 

Samarbeid gir nye løsninger

En av grunntankene bak det nordiske samarbeidet er at erfaringsutveksling legger grunnlag for nye løsninger. Foredragsholdere med ulik fag- og erfaringsbakgrunn presenterte sitt arbeid, og deltakerne hadde mange engasjerte innlegg i kommentarfeltet underveis på webinaret. Det var tydelig interesse for blant annet skjøtselsplaner for bønder og bruken av stedegne frøblandinger, noe vi tar med oss videre i prosjektet i 2021. 

Tekst av Eirin Bruholt

Prosjektet Unge Humleforskere har hatt som hovedmålsetning å utdanne nettopp unge humleforskere. Gjennom å arbeide med humler i dette prosjektet, har elevene lært seg grunnleggende prinsipper ved forskning, utviklet nærhet og forståelse av samspillet i naturen, og hatt meningsfull undervisning utenfor klasserommet. Elevene har få innblikk i samtidsutfordringer som artstap og klimaendringer, men innenfor en konstruktiv ramme som har gitt dem følelse av handlekraft og medvirkning.

Det var to skoler som tok del i prosjektet – Luhr skole i Lørenskog og Vanvikan skole i Fosen. Den opprinnelige planen var at ytterligere tre skoler skulle delta (fra Tromsø, Sunnhordland og Kristiansand), men grunnet utfordringer knyttet til nedstengning av skoler, digitalisering av undervisning og restriksjoner, hadde ikke disse skolene mulighet til å prioritere deltagelse i 2020.   

De lokale prosjektlederne, som stod ansvarlig for oppfølgingen av elevene, laget i starten noen digitale undervisningsopplegg. I juni fikk imidlertid begge prosjektlederne besøkt klassene sine og hatt undervisning og humlevandring lokalt. Nysgjerriper-magasinet fra Forskningsrådet kom på besøk og laget reportasje om de unge forskerne på Luhr. Da skolen startet i august var klassene klare for registreringer til Artsdatabanken og har æren for at det er kommet nye prikker på Artskart. 

Klassen på Luhr skole holdt også foredrag med bilder for de andre elevene på trinnet og laget flotte illustrasjoner av ulike arter. 

For å nå ennå bredere ut enn til enkelte utvalgte klasser, har vi laget en digital læringsressurs som er gjort tilgjengelig for allmenheten. Dette materiellet er tilrettelagt for frivillige organisasjoner, skoleklasser og barn med en generell insektsinteresse som vil bidra til folkeforskning på humler. Ved hjelp av denne læringsressursen vil flere kunne ta del i artsregistreringen av humler.  

LYST TIL Å LESE MER?

La Humla Suse har skrevet en oppsummeringsrapport som tar for seg Unge humleforskerprosjektet og Humlevandringer for barn.

Stor takk til Sparebankstiftelsen DNB for økonomisk støtte til dette prosjektet.

Nå har vi gjort tilgjengelig ulike læringsressurser som kan tas i bruk for å «utdanne» unge humleforskere. Å bli forsker krever ofte en lang universitetsutdannelse, men vi har gjort det enklere og mer tilgjengelig enn som så.

Har du lyst til at elever i din klasse, ditt lokallag eller kanskje egne barn skal bli humleforskere? Nå har vi gjort tilgjengelig ulike læringsressurser som du kan ta i bruk. Alt du trenger av materiell er en humlehefte, en felthåndbok og et registreringsskjema. Dette finner du under.

Hvorfor?

Humla er fantastisk. Det er vi enige om. Vakker, koselig lodden, matnyttig både for oss og andre, passe stor, og lett synlig tre av våre fire årstider i fargerike velduftende omgivelser. Samtidig er hun representant for en gruppe medskapninger som er i krise, og med dem også vi. Insektenes tilbakegang fratar oss en mengde livsviktige naturgoder samtidig som de også har sin fulle rett til å dele planeten med oss i hele sitt vakre og fascinerende artsmangfold. Blant norske humler finnes der også sårbare arter og dette prosjektet tar mål av seg til å gi et viktig bidrag til folkeforskningen og kunnskapsgrunnlaget gjennom Artsdatabanken. Vi kan ikke hjelpe ordentlig før vi vet hva vi har, sier forskerne, – så vi tar dem på ordet!

Hvem?

Opplegget er egnet for klasser/grupper på mellomtrinnet, frivillige organisasjoner og andre nysgjerrige barn. Læringssressursene er et resultat av utallige henvendelser vi har fått fra folk som ønsker å bidra for å bedre livsvilkårene til vår elskelige, elleville bestøver.

Hva?

Som Ung Humleforsker lærer man seg å kartlegge ulike typer humlearter og registrere funnene sine i artsdatabanken. Folkeforskning kalles det når helt vanlige folk uten utdannelse i det bestemte faget hjelper forskerne med å samle inn data. Denne typen samarbeid om kartlegging er bra, og det finnes mange kule humlearter man kan lete etter.

Det bor nemlig humler over hele landet vårt, og det finnes mange ulike humlearter, og det som er så spennende er at de varierer fra sted til sted. Akkurat som det finnes båtis og saftis og kroneis, finnes det for eksempel trehumle, jordhumle og steinhumle og 32 til bare i Norge. Noen av artene lever først og fremst langs kysten, andre i fjellet, og noen er til og med avhengig av steder hvor helt spesielle planter vokser. Lyst til å komme i gang med artskartleggingen?

Du finner de læringsressursene du trenger under:

Nå er du klar til å bli en ung humleforsker!

Lyst på litt ekstra inspirasjon? Vi har laget en liten film hvor du kan se hvor gøy elevene på Luhr skole hadde det når de ble Unge Humleforskere i 2020.

Takk til!:

Læringsressursene er laget med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB.

Bildene en tatt av Geir Dokken.

Filmen er laget av Svalheim Media.

Læringsressursene er utarbeidet av Monica Marcella, i samarbeid med Synnøve Borge, Erik Wegge Bergvik og Jurgen Wegter.

I forbindelse med det nordisk-baltiske samarbeidet som La Humla Suse har vært del av de siste årene har vi laget en flott brosjyre og en film for å sammenstille kunnskapen.

Vi håper du har lyst til å lære mer om kantsoner og grønne korridorer i jordbrukslandskap. Du finner brosyren og filmen under.

Brosjyren Promoting Pollinators in Agriculture finner du her:

Ønsker du heller å få en rask gjennomgang av viktig lærdom fra prosjektet kan vi anbefale deg å se denne korte oppsummeringsfilmen:

La Humla Suse har tidligere skrevet en egen bloggpost hvor vi deler flere erfaringer rundt samarbeidet og et webinar vi arrangerte i høst. Les mer eller se opptak av webinaret Promoting Pollinators her.

Prosjektet har fått støtte fra Nordisk Ministerråd.

I anledning av at La Humla Suse har nådd 16 000 følgere på Facebook har vi skrevet dette innlegget om «16 grunner til å elske humla»! Dette for å feire – både oss og humla!

1. De er små, lodne teddybjørner – luftens panda

Vi har mange vakre, rare og sære insekter i vår natur, men få er like søte og myke som humlene våre. De ser rett og slett ut som flygende kosedyr. 

2. De er tilpasset kaldere klima

Faktisk er humlene ganske så perfekt tilpasset klimaet vårt i Norge! Det er nok derfor det er påvist 35 ulike arter i Norge alene. Av over 250 arter globalt så utgjør det omtrent 14% av alle humleartene i verden. (Satt i perspektiv så har vi bare rundt 1% av verdens 20.000 biearter i Norge) 

3. Humlene stikker så og si aldri

Blir du stukket av en humle, er du veldig uheldig. Humlene stikker ikke med mindre de tror de selv eller bolet står i livsfare. Generelt er humlene svært rolige, og har sjeldent noe imot om å bli holdt og klappet (om man er svært forsiktig). 

4. Humledronninga ruger på eggene

Litt i likhet med en fugl, så ruger faktisk humledronninga på eggene. Etter at hun har lagt eggene sammen med klumper av pollen, så ligger hun oppå dem og ruger til de klekker til larver. 

5. Humlene lager faktisk litt honning

Når humledronninga ligger og ruger på eggene, kan hun ikke forlate bolet for å finne seg mat lengre. Derfor har hun laget en liten krukke foran seg, som hun fyller med en salgs «humlehonning». Ettersom humlene ikke overvintrer, lager de bittesmå kvanta, og det ville vært vanskelig å selge dette. 

6. Hannhumlene har bart

Dronningene og arbeiderne ser helt like ut, utenom størrelsesforskjellen. Hannene derimot kan avvike en del i utseende, og har oftere mer gul behåring enn hunnhumlene. Denne gule behåringen er ofte en gul bart midt i fjeset! 

7. Hannhumlene har ikke stikkebrodd

Stikkebrodden hos humlene er det samme organet som egglederen, derfor er det bare hunnene som har stikkebrodd. Er man forsiktig, kan man faktisk fange hannhumlene i hånda uten faren for å bli stukket. 

8. Det er bare hunnhumlene som bor i bolet

Dronningen forlater ikke bolet etter at hun har etablert kolonien sin og arbeiderne driver med yngelpleie og matjakt. Hannenes oppgave er å pare seg med nye dronninger, derfor forlater de bolet så fort de er klare for å fly. Ofte kan man se hannene ligge og late seg på blomster på sensommeren, i vente på en ny dronning. 

9. Humlene elsker fargene blått, lilla og gult! 

Faktisk, så kan ikke bier se fargen rød på samme måte som oss mennesker. Dette er fordi fargespekteret deres er forskjøvet, og de kan se ultra fiolett stråling fremfor fargen rød. Da ser ofte blomstene ganske annerledes ut for dem, men fargene blå, gul og lilla ser de fortsatt veldig godt. 

10. Humlene gir oss tomater og aubergine

Biene står faktisk for pollinering av 1/3 av maten vår. Humlene er de mest effektive pollinatorene vi har, og de har utviklet en egen pollineringsform kalt «buzz pollination». Det er blant annet dette som gjør at tomater og aubergine er utelukkende pollinert av humler. 

11. Uten humler hadde det vært lite blåbær og annen frukt

Blåbærlyng blir nesten utelukkende pollinert av humler. Selv om det kan forekomme honningbier og andre solitære bier på blåbærlyng, er det humlene som dominerer med å gi oss blåbær. De elsker også mange andre typer frukttrær og bærbusker, og gir oss det aller meste vi elsker å høste fra hagen eller balkongen. 

12. De kan skape sin egen varme

De fleste insekter er det vi pleide å kalle for «kaldblodige». De har samme kroppstemperatur som temperaturen rundt seg. Humler er det vi kaller «varmblodige», for de kan nemlig lage mer varme til kroppen om de trenger det. Da bruker de vingemusklene sine til å vibrere, slik at kroppen blir varmere. 

13. De kan fly i regn og kaldt vær

Humlene er en av de få pollinatorene vi har i Norge som faktisk kan fly når det er lave temperaturer og ruskevær. De flyr riktig nok ikke om det er storm og øsende regn, men de klarer å sanke pollen og nektar i vær hvor mange andre insekter må vente på at det blir varmere og lysere. 

14. De kommer i flere farger enn gult og svart

Ja, det er gjerne slik vi ser humlene; svarte med gule striper. Men, selv om mange av humleartene er svarte med gule striper finner vi langt flere fargemønstre enn dette. Humlene kan være brune, oransje, rød, svarte og til og med gyllne i fargene. 

15. Hannhumlene sover i blomster

Ettersom hannhumlene ikke overnatter i bolet, må de finne andre steder å sove. Da finner de seg gjerne en lun plass å sove i, slik som inni eller under blomster. 

16. Humlene har tilpasset seg blomster i flere millioner år

Samspillet mellom bier og blomster er et kjærlighetsforhold som oppstod for rundt 120 millioner år siden. Det har gitt både biene og blomstene god tid til å tilpasse seg hverandre, og noen blomster kan bare pollineres av én art. I Norge blir tyrihjelmen (også kalt lushatt) bare pollinert av lushatthumla og hagehumla. Det er de eneste to artene som har lange nok tunger, og som tåler det giftige pollenet til tyrihjelmen. 

Tekst av Eirin Bruholt

En ting som de nordiske og baltiske landene har felles er at humla er en av de aller viktigste pollinatorene. Dette skyldes det kalde klimaet her på den nordlige halvkule. Når selv sommerdagene ikke nødvendigvis er spesielt varme, er det greit å ha noen insekter med ekstra tykk pels, som jobber på uten å bry seg stort om lave temperaturer. I disse landene hvor humlas bidrag er særlig verdifullt, står vi dessverre ovenfor noen felles utfordringer. Da er det spesielt viktig at vi kommer sammen for å lærer av hverandre.

Høsten 2020 samlet nærmere 200 deltagere seg på det digitale webinaret «Promoting Pollinators» for å lære mer om tilrettelegging for pollinerende insekter. De nordisk-baltiske landene presenterte sine strategier, mens deltakerne samlet seg fra hele verden.

Webinaret Promoting Pollinators er en del av et samarbeidsprosjekt mellom de nordisk-baltiske landene Norge, Sverige, Danmark, Finland og Estland. I 2019 besøkte La Humla Suse de nordiske landene for å inngå et samarbeid om pollinatorer, spesielt i landbruket. Landbruket har fått mye av skylden for nedgangen i pollinatorer, og derfor mener vi det er viktig at vi setter søkelys på hva landbruket kan gjøre for å tilrettelegge. Samarbeidet går ut på kunnskapsutveksling og erfaringsdeling. Hvilke tiltak og strategier har de ulike landene satset på? Hvilke tiltak har gitt gode resultater, og hva har ikke fungert like godt? Ved å utveksle slike erfaringer vil det kunne spare mye tid og midler for de involverte landene.

Ulike land – ulike strategier

Per i dag har Norge en nasjonal pollinatorstrategi, Sverige har en strategi på pollinatorer på tørrenger, Danmark og Estland har strategier på tilretteleggelse for honningbier. Både Finland og Danmark er i gang med å utvikle nasjonale pollinatorstrategier – her er det viktig at de landene som har allerede strategier for ville pollinatorer kan dele sine erfaringer.

Engasjementet rundt webinaret var det absolutt ikke mangel på. De rundt 200 deltakerne kom fra de nordisk-baltiske landene, Storbritannia, Nederland, Belgia, Spania, Guatemala, USA og Tyskland. Her fikk de høre på bønder som snakket om tilrettelegging for pollinatorer på gårdene sine, Guri Tveito fra Landbruksdepartementet snakke om utviklingen av den norske pollinatorstrategien, vegvesenets tilrettelegging rundt veier i Sverige, folkeforskning i Finland, forskning på ulike frøblandinger i Danmark, og en statusrapport om pollinatorene i de ulike landene.

Landbrukssektoren i fokus

Tilrettelegging i landbruket er et sentralt tema med tanke på å skape gode levekår for pollinerende insekter. I Sverige er det mye fokus på å gjøre ressurser tilgjengelig for bønder. Frø skal være mer tilgjengelig, samt bedre utstyr for å kunne så ut frøene, og det jobbes for at det skal være enklere for bøndene til å sette av tid til dette arbeidet. I Norge har Kantsoneprosjektet til La Humla Suse spilt en viktig rolle. Her får bøndene kunnskap fra biologer og midler fra myndighetene til å lage kantsoner. Kantsonene er områder med villblomster og planter som skal fungere som gode matressurser for pollinerende insekter.

Danmark har utviklet en enkel oversikt over hvilke tiltak bøndene kan gjøre, og rangert hvor mye hvert tiltak er til hjelp for honningbier. Det er da lettere for bøndene å velge om de vil gjøre ett tiltak som er til stor hjelp, eller flere mindre tiltak. Dette har vært en stor suksess med rundt 270 bønder som har valgt å tilrettelegge på gårdene sine. Mens i Estland kan bøndene søke om tilskudd for å tilrettelegge for honningbier. Tilretteleggingen inkluderer å så ut en frøblanding med minst tre forskjellige plantearter, og enten ha birøkt eller lage bolmuligheter for pollinerende insekter. Selv om strategiene fokuserer på honningbier, vil mange av disse tiltakene også være til stor hjelp for de ville pollinatorene.

Myndighetenes tilrettelegging

Så mye som 1/3 av all semi-naturlige habitater i Sverige er veikanter. Derfor har det vært viktig å fokusere på at disse områdene blir riktig tilrettelagt, og ikke ender opp som økologiske feller for pollinatorene. Veikantene skaper også forandringer i ellers ofte monotone landskapsområder, og kan være nyttige for å skape variasjoner for insekter. Sverige har jobbet mye med å holde et høyt mangfold blant villblomster langs veikantene.

Utviklingen av den nasjonale pollinator strategien i Norge brukte mye tid på å samle sammen kunnskap fra ulike sektorer i landet. Dette er fordi mangel på kunnskap har vært den største begrensingen for å kunne tilrettelegge for pollinatorer. Det har vært viktig å inkludere alle sektorer og nivåer, både vitenskapelige, direktorater og ministere for å fine felles strategier. Det har også vært viktig å fokusere på de mange forskjellige områdene som kan tilrettelegges, som for eksempel kirkegårder, lokale miljøområder, flyplasser, industri- og anleggsområder med grønne tak og offentlige veier. I Norge utarbeides det nå en strategi for urbant landbruk som også skal ha fokus på pollinerende insekter.

Fikk du ikke med deg webinaret Promoting Pollinators? Ved å trykke på denne linken kan du enten lese et sammendrag av de ulike presentasjonene eller se et opptak av selve webinaret.

Promoting Pollinators ble arrangert av:

En søkt kombinasjon ? Ikke i det hele tatt !

Kaffebusken er som veldig mange andre frukt- og bær produserende planter avhengig av kryssbestøving for å få optimal avling. Her i Norge er klimaet for kaldt til at vi kan dyrke kaffebønner, men på sydligere breddegrader, hvor plantene trives, er det andre bier som tar seg av mye av bestøverjobben. Humler er jo som kjent bier, og selvom de har andre oppgaver her til lands enn å sørge for vår daglige kaffekopper, bidrar de godt til vår nasjonale matproduksjon. Også i Norge er insektsdød en miljøtrussel vi kan få merke på kroppen, mens den mye omtalte biedøden gjør tematikken seg allerede gjeldene for kaffeprodusentene rundt om i verden.

I vår ble La Humla Suse kontaktet av kaffebrenneriet Joh.Johannsen i forbindelse med deres nye, grønne anlegg i Vestby. Her ønsket de å ta fatt i nettopp denne problematikken ved å gjøre noe for norske bier, ville som tamme, gjennom konkret tilrettelegging og ved å spre kunnskap om bestøving som naturgode. I løpet av sommeren har vi i fellesskap utviklet en flott plan for et areal på nordside av bygget hvor der finnes et stort potensialet for å tilrettelegge for humler og andre insekter. La Humla Suse har til nå gjennomført befaring på stedet for å få oversikt over eksisterende flora og insekter, og hadde i oktober sin første ryddedag der Eirin og Monica fjernet kanadagullris og hagelupin. Dette er arter med stor spredningsfare som fortrenger de blomsterplantene artsmangfoldet av pollinerende insekter er avhengig av.

Lupinen er ekstra viktig for humlene at vi tar bort, for den har faktisk pollen som er giftig for humlelarvene.  I tillegg har røttene små nitrogenfikserende knoller som gjør at jordsmonnet over tid blir mer næringsrikt, og da trives vår naturlige engflora dårligere. 

Hvis du vil igang med å bekjempe lupinen eller andre fremmedartet på egen tomt, er det viktig at avfallet sorteres som brennbart restavfall og ikke legges i hageavfall. Dette er for å forhindre videre spredning.

Vi ser frem til samarbeidet med kaffebrenneriet årene som kommer og håper dere vil følge med på ferden mot et nytt pollinatorer-paradis i Vestby.

Tekst og bilder av Monica Marcella.

Sist fredag gikk et stykke av turen min på en gårdsvei, med frodig blomstrende grøftekant full av hanekam, prestekrager, blåknapp, kløver og tiriltunge. Det luktet tungt av søte blomstersafter og luften var full av lyden fra flagrende, summende og surrende insekter som bakset rundt mellom blomsterhodene, fulle av pollen i alle slags røde, oransje, gule og hvite fargenyanser. Fokuset mitt forsvant raskt fra turmålet og ut i smaåkrypfaunaen. Her fikk jeg se utallige blomsterfluer, dagsommerfugler, humler, bier og blomsterbukker,- avlange biller med lange følehorn og ofte fargerike dekkvinger. I den fuktige delen av grøfta vokste det noen store, flotte sløke-planter. Her fant jeg en av mine favoritter blant billene; humlebilla. Dette er en kraftig, og stor bille i scarabeide slekten (samme som gullbasse og tordivel) som lever av det blomstene har å tilby akkurat som humlene gjør. Den har fått navnet sitt fordi den har tydelige svarte striper på gyllen bakgrunn, akkurat som sin nesten-navnesøster, men i motsetning til, henne har humlebilla ingen brodd.

I naturvitenskapen heter det mimikry når en art etterligner en annen for å oppnå visse fordeler. At humler er sosiale dyr med effektivt utviklede forsvarsmekanismer, gjør nok at småfugl og andre insektsetere betenker seg litt ekstra før de spiser et dyr som kan gi dem smertefulle stikk. De vil nok, om de kan, heller velge et annet småkryp uten denne risikoen. Dette er det flere arter som benytter seg av, I Norge har vi få naturlige insekter med slike brodder, egentlig bare veps og humler (honningbien er innført) og vi har derfor flere arter som vil etterligne humla av utseende. Temmelig tidlig på våren kan du se humleflua surre som en kolibri foran blomstene den drikker nektar fra. Den er ordentlig lodden og minner mest om en trehumle, med lysebrun pels. Den er litt mindre enn humledronningene som er ute på denne tiden, og kan stå stille i lufta slik som alle blomsterfluer gjør. Fra Mai til Juni kan du, om du er riktig heldig, få se en av de to sjeldne humlesvermerartene. Selv har jeg bare hatt denne lykken med meg to ganger i løpet av mine 47 år i norsk natur; en gang som barn i en gammel, åpen skog på en øy på Vestlandet, og en gang tidligere i år da La Humla Suse var på befaring i en blomstereng hos en bonde i Øvre Eiker Kommune. Begge ganger gjorde møtet et hjertedunkende inntrykk. Humlesvermeren er en svermer i familien tussmørkesvermere, med kraftig kropp og store antenner. Vingene er helt spesielle i og med at de er gjennomsiktige, på kroppen er det ekstra mye behåring i gult og gulgrønt, og den har en bred, mørk stripe på bakkroppen og sort, bustete stuss. Den er rett og slett et fabelaktig syn, og jeg tenker at et hvert menneske som fikk møte en humlesvermer ville få en ekstra motivasjon for å bevare blomsterengene som er dens naturlige habitat. Vi har så få store insektsarter i Norge, og dette er en av de sjeldne, vakre dagaktive svermerne våre. Som alle humle-mimerne jeg har nevnt, er den også en av våre ville pollinatorer som floraen vår er avhengig av.

Mens både humleflua og humlesvermerne er raske flyvere og “bare-se-ikke-røre”-insekter, kan jeg fint få humlebillen til å kravle opp i hånden. Jeg holder høyrehånden bak den, klar til å kunne fange den opp hvis den ramler av, og setter pekefingeren min foran den. Humleblilla kravler opp på meg, og jeg vet ikke om det er en tilfeldighet, men på nøyaktig samme vis som en humle ville advart meg om at nå er den irritert og vurderer å stikke meg,- løfter billa den ene bakfoten høyt i været. Jeg smiler og lurer på hvor mange ganger den har klart å lure seg unna et rovdyr med det trikset, før jeg setter den forsiktig tilbake i pollenbadet i sløke-toppen.

Publisert 21.07.2020 – Forfatter Monica Marcella

Har du hørt om rocke-vokalisten Gene Simmons? Han var medlem i et band som het Kiss, og som var verdenskjent på 70-80-tallet. Bandets medlemmer hadde dyreinspirert ansiktssminke i sort og hvitt, og Gene var i tillegg til stemmen sin kjent for sin lange tunge som han stadig viftet med til publikum. Blant humlene har vi selvfølgelig også ei rockehumle, for hva blir det engelske ordet “rock” på norsk? -Og steinhumla ser ut som en skikkelig metal-berte med kølsvart, rufsete pels og illrød stuss, og det er nesten merkelig at hun ennå ikke har preget noe albumcover enda.

Den lengste tungen kan hun derimot ikke skryte på seg. I Norge er det en spesiell humleart som skiller seg ut og denne humla er knyttet til en egenartet blomst. Tyrihjelm er en stor, høyreist plante med blålilla blomster. Den vokser vilt i fjellet,i rasmark mellom vierkratt, men varianter av den er også blitt en populær hageplante til tross for at den er giftig. Blomsterhodet på tyrihjelmen er som navnet skulle tilsi, hjem-lignende. Den kalles også noen steder for lushatt hvilket kommer av giftstoffene i planten ble brukt som luse-middel i før i tiden. Den spesielle utformingen gjør at nektaren er svært vanskelig tilgjengelig. Faktisk må du ha en tunge eller sugesnabel som er nesten 14 mm for å nå fram til søtsakene. Det er det bare to humler i Norge som har, og premien for den aller lengste tungen går til Lushatthumla som har en tunge som kan være lengre enn resten av kroppen; hele 23 mm! Mens hagehumla ser ut som hun prøver en litt for stor hatt når hun presser seg inn i blomsteråpingen for å samle nektar, kan du se Lushatthumla elegant rulle ut det lange sugerøret mens hun henger i lufta foran blomsten. Det er forresten feil å si sugerør, ettersom hun ligner mer på en katt som lepjer i seg melk når hun spiser, bare at slikketungen sitter ytterst på den lange, hule munn-delen. Litt lengre fremme i blomstens kronrør ligger tyrihjelmens arr og støvbærere. Når humlene forsyner seg av blomstenes nektar får de pollen på kroppen og kryssbestøver planten.

Der finnes imidlertid også en liten skurk blant humlene våre som ikke tar seg bryet med å gå den opplagte, dog kronglete banen. Tyvhumlen har altfor kort tunge til å kunne nå frem til nektaren, men har imidlertid kraftige kjever. Med disse lager den hull i blomsten like ved nektarbassenget og forsyner seg gjennom åpningen uten å bidra til bestøvingen. Hullet den lager kan brukes på nytt og på nytt også av andre humler. Humlene samler også pollen til larvene sine. Av humlespesialisten, Atle Mjelde, lærte jeg at pollenet til tyrihjelmen er giftig for andre humlelarver enn hagehumla og lushatthumle. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på at planten ble brukt som lusemiddel, men det hadde vært gøy å vite hvilken motgift de langtungede artene har i seg. Kanskje man en gang finner ut at det kan brukes av oss mennesker i medisinsk forskning også? At noen arter kan utvikle resistens mot giftstoffer, skjer gjerne gjennom naturlig seleksjon over lang, lang tid. Det betyr at det er de individene som overlever en påkjenning som klarer seg. Eirin, som også jobber i La Humla Suse fortalte meg at enkelte dyr bruker også denne motstandskraften til egen nytte, for eksempel som forsvar mot parasitter. Kan det giftige tyrihjelmpollenet fungere som “lusemiddel” for hagehumla og lushatthumla også? Jeg kjenner ikke til noen forskning som sier noe om at disse artene har færre parasitter enn andre, men det kunne vært interessant å visst. En ting er sikkert; jo mer jeg lærer om humler, jo flere spørsmål dukker opp!

Tyvhumla biter hull i andre blomster med lange blomsterkronrør, og er på den måten en slags generalist som kan forsyne seg frekt og freidig av mange slags planter. Tidlig på våren er den en tommelfingerregel at humlene som er ute og flyr da har korte tunger og kan slikke opp nektar fra flere ulike blomster, disse er da også generalister, mens lengre utpå sommeren kommer arter med lange tunger som er mer tilpasset en enkelt art slik som for eksempel lushatthumla og kløverhumla. Fordelen med en slik tilpasning er at sannsynligheten for at plantens bestøver besøker et nytt individ av samme art stor, ulempen er at bestøvingen er avhengig av akkurat disse artene pollinerende insekter. Hvis du ser for deg at du skal kaste en ball oppi en bøtte, så får du med en generalist flere baller å kaste, mens hvis du er en spesialist har du færre baller, men du får stå mye nærmere bøtta. Det intrikate samspillet mellom blomsterplanter og pollinatorer har tatt millioner av år og utvikle og dette er en av mange grunner til at vi trenger alle de 34 humleartene våre fra den rocka steinhumlen til lushatthumla med kjempetungen.

Forfatter: Monica Marcella

Kjenner vi allerede nå på en forsmak av klimakrisa? Vi glemmer sent den overopphetede sommeren i 2018. Vi husker vel også ekstremværet i 2017 hvor bilder av flom og jordras prydet avisforsidene i ukesvis, og det var vanskelig for oss å tro at dette skjedde i Norge. Også denne vinteren fornemmer vi at noe er i ubalanse. Mange steder i landet er det den mildeste vinteren innbyggerne har opplevd på en lang stund. Stor ustabilitet i værforholdene vil ikke komme og gå uten konsekvenser. Kraftige værutslag gjør blant annet insektene våre svært utsatt. Også humlene blir berørt.  

Humlene er blant de ville pollinatorene som leverer helt sentrale økosystemtjenester her i nord. Mange av oss er helt uvitende om alt det viktige arbeidet som foregår rundt oss. Sommerstid føler vi sola varme mot huden, kjenner lukta av sjø og grill, og hører lyden av summende insekter som jobber flittig ved å fly fra blomst til blomst. Vi nyter sommeren og dens frukter, uten å ofre en tanke til alt som foregår i kulissene: Årets blåbærsesong som frambringes av humlene, og alle frukttrærne, grønnsakene og bærbuskene våre som kan høstes takket være innsatsen fra ulike pollinerende insekter. 

Selv om begrepet «global oppvarming» ikke dukket opp i vitenskapelige artikler før i 1975, så var det langt i fra et ukjent fenomen frem til da. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var temaet mye omdiskutert i forbindelser med klimagasser og istider. Selv om vi har hatt kjennskap til utfordringene vi står ovenfor lenge er klimakrisa langt fra løst, og vi begynner å kjenne på effektene av dette. Det gjør også våre sårbare insekter. Ifølge Norsk Institutt for Naturforskning er klima en av de mest sentrale faktorene som legger rammer for arters utbredelse, direkte og indirekte. Kunnskapsgrunnlaget er fremdeles noe mangelfullt, men det er likevel stor enighet om at klimaendringer er en viktig årsak til at enkelte humlearter er på tilbakegang og at andre er på framgang.  

Når det gjelder fremtidsutsiktene til artsmangfoldet av humler i Europa viser nyere forskning at deres utbredelse vil reduseres som følge av sensitivitet for endringer i klima. Det estimeres at mellom år 2050 og 2100 vil sannsynligvis 14 av 69 europeiske humlearter være under høy risiko for utryddelse, og tre arter vil være utryddet. Det er tre arter for mange. Det kommer også frem at nesten 80% av artene vil miste mesteparten av deres beboelige områder. Denne negative utviklingen setter mange humlearter under er kraftig press, og stadig nye arter kan gå tapt.

I Norge kan vi allerede nå se hvordan kraftige værutslag påvirker humlene våre. Varme somre gjør at nektaren blir tykkere og søtere, som igjen fører til en mindre effektiv pollineringssesong. Høye temperaturer fører også til at mange planter springer ut i blomst tidligere, som igjen fører til at de avblomstrer tidligere. Regntunge sommermåneder gir færre dager hvor humlene er på vingene. I fjellområder har allerede artsrikheten blitt redusert på steder hvor det har vært en økning i temperatur og nedbør. Tørre sesonger gjør derimot at mange av de blomstrende plantene, altså matfatene til humlene, klarer seg dårlig. Varme vintre gjør at humler kan våkne altfor tidlig og at de dør før sesongen har startet. Selv om humlene tåler kuldegrader, er det lite å gjøre når matfatet ikke har våknet fra sin vinterdvale helt ennå. Det er med andre ord mange værfaktorer som påvirker levekårene til humler. Men er det grunn til bekymring for de norske humleartene? 

Klimaendringer har aldri vært den største trusselen for humler og andre villbier. Hovedutfordringen har til nå vært arealendringer. Arealendringer og arealfragmentering vil si at vi mennesker fjerner viktige blomsterenger og bolplasser til fordel for bygg og boliger, kornåkrer og veier. Skulle imidlertid de negative klimatrendene fortsette å utvikle seg og tilta i styrke, er det nok fullt mulig at klimaendringer i fremtiden vil utgjøre en av de fremste truslene mot villbiene våre. Som samfunn er vi uansett tjent med en føre var-holdning inntil vi har et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag som viser hvordan bestanden av pollinerende insekter som helhet påvirkes av klimaendringer.  

Kunnskapshull på området bør ikke brukes som begrunnelse for å unnlate å iverksette tiltak. Dette er ikke tidspunktet å sitte på sidelinjen, uten å foreta seg noe. Hvor mange studier og sjokkrapporter som peker i retning av en biologisk krise må egentlig til for at vi på alvor tar tak i problemene vi står ovenfor? Skal vi virkelig vente til matfatet vårt er redusert med oppimot 30% før vi innser hvor dumt det er å neglisjere de pollinerende insektene våre?  

Publisert: 02.02.2020 – Forfatter Eirin Bruholt