I blomsterenga bugner det av farger og man kan høre lyden av flittig summing. Blomsterenger er et vakkert syn, og et av nordmenns favorittiltak for pollinerende insekter. Så lenge enga er full av næringsrike blomster for biene, er det da så viktig hva slags blomsterarter det er?

 «Stedegne frø» er fortsatt et ganske nytt konsept her i Norge, med disse frøene har fått økt oppmerksomhet og popularitet de siste årene. Ser vi til våre nordiske naboer er ikke stedegne frøpakker noe som verken selges eller snakkes særlig om. Alternativet til stedegne frø er gjerne importerte frøpakker, ofte fra land på andre siden av jordkloden. Riktignok er blomstene svært vakre, men innholdet i pakkene kan gjøre store skader.

Innkjøp av blomsterengfrø og etablering av blomsterenger i hager, takterrasser og langs veikanter har blitt mer og mer utbredt de siste årene. Med nedgangen i pollinatorer og insekter generelt, har mange nordmenn innsett at de også kan hjelpe til. Utplanting av blomstrende planter som inneholder nektar og pollen er et av de beste tiltakene vi kan gjøre for våre ville pollinatorer. Dette fordi det skaper leveområder for pollinatorene. Det å være kritisk til hvilke planter og frøblandinger man velger, derimot, har ikke vært et like stort fokus.

NIBIO Landvik ble autorisert som frøforretning i 2000, og har siden da avlet frem norske frøblandinger som kan plantes ut i ulike deler av landet. Her plukkes frøene for hånd for å unngå at det ikke skal komme med noen uønskete blindpassasjerer. Dette er en svært tidkrevende jobb som fører til at prisene på stedegne frøposer er en god del dyrere. Det er ganske forståelig at mange velger å kjøpe en frøpose til 50 kroner fra et hagesenter, fremfor NIBIO sine frøposer som er firedoblet av den prisen – 200 kroner (pris hentet fra La Humla Suse sin nettbutikk, januar 2021). Det er lett å tenke at frøposen til 50 kroner gjør akkurat samme nytte som NIBIO sine frøposer, men det er ikke alltid riktig.

Problematikken bak frøposer fra andre leverandører er risikoen i innholdet. Mange frøprodusenter avler frem frøene sine i utlandet, og innhøstingen skjer maskinelt. Dette kan føre til blindpassasjerer eller generelt innhold av planter vi helst ikke vil ha i naturen vår – planter vi har på fremmedartslista. Fremmedartslista (tidligere svartelista) er en oversikt over arter som er (re-)introdusert i Norge etter år 1800. Artene kategoriseres etter hvor stort potensiale de har for å utgjøre økologisk effekt og invasjonspotensiale. For å si det litt enklere – det er en liste over ikke-norske arter som gjør stor ødeleggelse på norsk natur.

Fremmedartslista ble utarbeidet av Artsdatabanken i 2007, og blir oppdatert med noen års mellomrom. Her kan vi finne mange dyrearter som mink, lakseparasitt (Gyrodactylus salaris) og brunsneglen, men også plantearter som hagelupiner, kjempespringfrø, kanadagullris og sitkagran. Alle disse artene har blitt et stort miljøproblem for Norge. De tar over natur, utkonkurrerer andre arter og endrer økologien rundt seg. Noen planter, slik som hagelupinen, vil gjøre jordsmonnet rundt seg mer nitrogenrikt og tvinge vekk planter som er avhengig av nitrogenfattig jordsmonn.

Er det egentlig så farlig om noen fremmede planter fortrenger lokal flora og dominerer større områder i naturen vår? Det er mange grunner til at et stort biologisk mangfold er svært viktig. Noen dyrearter, spesielt insekter, har utviklet særegne forhold til noen spesifikke plantearter. Et eksempel er lushatthumla som er en spesialist på å pollinere planten tyrihjelm (populært kalt lushatt). Dette er en svært giftig plante som veldig få insekter kan pollinere. Et annet eksempel er dragehodebillen. Denne bitte lille, endemiske billen lever hele livet sitt på planten dragehode, og legger eggene sine i knoppene på denne planten. Dragehodebillen lever kun på dragehode og ingen andre planter. Både dragehode og dragehodebillen er på den norske rødlista (fra 2015), som betyr at de er svært sårbare for å kunne bli utryddet.

Årlig bruker Europa over 12 milliarder euro for å kontrollere fremmede arter. I Norge går det også med store økonomiske kostnader for å prøve å fjerne disse artene, og Norsk Institutt for Naturforskning anslår mellom 1,4 og 3,9 milliarder norske kroner. Den tidligere nevnte hagelupinen, som ble plantet ut av vegvesenet langs veikantene for å gjøre dem vakre og blomsterrike, har blitt en ordentlig hodepine for den norske stat. Ikke bare spres hagelupinen via frøene sine, men kan også spre seg vegetativt via røtterne. Derfor blir kostnadene for å fjerne problematiske arter fort ganske høye.

Det er når vi ser på de store kostnadene som brukes for å fjerne problematiske planter, og viktigheten av å bevare vår stedegne flora, at vi forstår hvorfor en frøpose med stedegne arter til 200 kroner kanskje ikke er så dyrt allikevel. Ved å plante ut stedegne arter vil det ikke utsette naturen vår for noen ødeleggelse, og vi sparer staten for store kostnader. Skulle likevel prisen på 200 kroner skremme, er det lov å sanke sine egne frø. En tur ut på sommeren eller høsten kan by på store mengder frø. Vit hvilke planter som kan være gode å høste fra (slik som prestekrager, rødknapp, blåknapp, hvitkløver, rødkløver, fuglevikke, engsoleie og oksetunge), så kan du enkelt så din egen blomstereng med frø du har sanket selv.

Skrevet av Eirin Bruholt.

Tidlig på våren våkner de aller første humledronningene i Norge. Det er også på denne tiden av året at matfatet kan være litt skralt, og det er ofte lange distanser mellom hver blomst. Tidvise frostnetter og snøfall gjør det heller ikke lettere å finne matkilder. Det er ikke lett å være humledronning på denne tiden av året. Derfor finner vi ofte slitne dronninger, sultende, liggende på bakken. Da kan vi veldig gjerne strekke henne en reddende hånd – men kun hvis det er nødstilfelle.

Det er viktig å huske på at humledronninger ikke flyr veldig mye på våren og kan ofte bli liggende i lang tid på samme sted. Men skulle du være så heldig (eller kanskje egentlig uheldig?) å snuble over en humledronning som ligger på et sted hvor hun kan bli tråkket på (eller har ligget i timevis på samme sted), kan du hjelpe henne. Selv om instinktet kanskje sier at vi må ta henne med inn i varmen, er det helst ikke det vi skal gjøre. I stedet for er det langt bedre å leite etter blomster i nærheten for så å flytte henne over på denne. Humlene er veldig robuste og greier seg svært godt selv i kalde temperaturer. Får de litt næringspåfyll har de nok bensin på tanken til å kunne produsere sin egen varme. Men dersom det ikke finnes noen blomster ute hvor du befinner deg, kan det være lurt å ta med humla hjem for litt førstehjelp.

Det finnes mange artikler og tips på internett om hva humlene liker. Humlene har, litt som oss mennesker, virkelig sans for det søte. Ute i naturen besøker de blomst etter blomst hvor de slikker til seg den søteste blomsternektaren. Det dukker det stadig opp tips og bilder hvor folk gir dem honning, frukt, sirup og andre søte varer vi mennesker er glade i. Men, i motsetning til oss mennesker skal ikke humlene ha i seg noe annet enn denne søte, søte vesken fra nektar (til nød sukkervann fra hvitt sukker). Grunnen til dette er at det i disse varene finnes andre stoffer og mineraler som kan være skadelige for våre lodne venner. Under finner du en oversikt over NEI-mat for humla, og hvorfor de ikke bør spise det.

Honning

Honning er nok den vanligste matvaren folk flest velger når de ser en slapp humle. Det gir mening å tenke at honning lages av bier, og ettersom humler også er en type bie så er honning trygt å gi til dem. Med all logikk skulle dette vært sant. Dessverre er det ikke slik for i honningen kan det nemlig være bakterier som kan føre til yngelråte. Denne smitten er helt ufarlig for oss mennesker, men for humler og andre bier kan dette være riktig så skadelig. Dersom humla får denne bakterien på seg kan hun ta det med til bolet sitt, men også spre det videre når hun besøker andre blomster. Dette kan igjen spre seg til honningbiene våre og resultere i kollapser i bikubene.

Bananskall, syltetøy og juice

Bananskall virker å være den nye trenden å gi til sultne humler. Enten bananskallet i seg selv, eller med litt most banan, litt sukkervann eller honning på skallet. Dette vil vi også fraråde å gi til humlene. Frukt generelt kan inneholde sprøytemidler som humlene har svært lite godt av. Noe forskning har også pekt på at estere som forekommer naturlig i bananene har trigget stikkelysten/forsvarsmekanismen hos honningbier. Selv om det ikke er nok forskning som ser på om dette gjelder for villbier også, mener vi at det lureste er å innta en «føre-var-holdning». Frukt er uansett ikke noe humlene er vant til å spise. Dette er også grunnen til at syltetøy og juice ikke skal gis til humler og andre bier. Frukt er ikke en del av dietten deres, og frukt inneholder andre mineraler som er bra for oss mennesker, men som kan være skadelig for humlene.

Ulike sukkertyper

Brunt sukker kan sikkert for mange føles som et trygt valg for humlene. Det er jo nesten det samme som hvitt sukker, ikke sant? Brunt sukker inneholder melasse og er langt vanskeligere for humlene å fordøye.
Melis er finmalt hvitt sukker, men bør heller ikke gis til humler eller andre bier. Dette er fordi melis vi kjøper i dagligvarehandelen veldig ofte er tilsatt litt stivelse (som potetstivelse). Stivelse er ikke noe humlene skal få i seg, og derfor skal vi styre unna melis.
Råsukker, kokosnøttsukker, lønnesyrup, agavesyrup og slike typer sukker inneholder ofte næring eller mineraler som ikke finnes i hvitt sukker. Det er en god ting for oss mennesker å spise, men det kan gi fordøyelsesproblemer for humlene og bør ikke gis til dem.

Søtningsmidler

Søtningsmidler er søte for oss mennesker, men det er ikke det samme som sukker. Humler og andre bier trenger sukrosen i nektar for å fungere. Søtningsmidler inneholder ikke sukrose og må derfor ikke gis til dem. Noen av søtningsmidlene, slik som xylitol, er svært giftige for humler og andre bier.

Hvitt sukker – JA-MAT I NØDEN

Hvis nøden står på og humledronningen holder på å sulte, er hvitt sukker blandet ut i vann det eneste du kan gi henne. Ha dette på en q-tips eller liknende, for å unngå at hun tråkker i den klissete væsken og blir full av sukkervann. Hvitt sukker er bare sukrose, den delen av nektaren som gir humlene energien de trenger for å leve. Det er viktig å huske på at vi ikke skal bruke sukkervann til å mate alle humlene med. Setter du ut en skål med sukkervann kan det samles opp bakterier og parasitter. Sukkervann er også ikke særlig bra for humlene i lengden, og vi kan nesten se på det som «junk food» som Anne Sverdrup-Thygeson så fint forklarte det. Sukkervann er med andre ord brukbart i den ypperste nød.

Det aller beste for humlene er tross alt nektar fra blomster, og det beste vi kan gjøre for dem er å gi dem tilgang på blomster som blomstrer tidlig om våren. Og aldri gi dem honning.

Tekst av Eirin Bruholt.

Våren er her og humledronningene er nå på jakt etter et bol. Er du litt ekstra observant når du er utendørs kan du se dronningen suse lavt langs bakken på jakt etter ett krypinn. Er hun heldig finner hun et forlatt musebol som hun kan overta. Vi mennesker kan også hjelpe humlene med bolig og dette kan vi gjøre ved å sette ut en humlekasse. Men hvordan lager man egentlig en slik kasse og hvordan bør den innredes?

Vi i La Humla Suse får hvert år mange spørsmål om dette fra humleentusiaster som ivrer etter å hjelpe. Derfor har vi nå laget en film som enkelt forklarer hvordan du kan gå fram for å lykkes med en humlekasse. Med oss på laget har vi fått saft- og syltetøyprodusenten Lerum. De er helt avhengig av humler og andre bier i sin produksjon, og ønsket derfor å gi tilbake ved å støtte vårt arbeid for å sikre humlenes levekår. Resultatet har blant annet blitt en informativ liten film som du kan se her:

EKSTRA INFORMASJON

I prinsippet kan en humlekasse lages i de fleste materialer, gjerne i tre. Når du skjærer til planker anbefales du å bruke disse målene 30cm x 30cm x 15cm.  Målene er innvendige. Kassen plasseres på trykkimpregnerte treklosser. Ingen kassetyper bør ha mindre rom tilgjengelig enn 12 cm x 12 cm x 12 cm.

En humlekasse bør ha et inngangshull på 20-25 mm og et ventilasjonshull på 30 mm i motsatt ende. Ventilasjonshullet dekkes med finest mulig rustfri metallduk. Inngangshullet bør plasseres lavt og ventilasjonshullet høyt for å få best mulig lufting.

I filmen foreslås det å legge litt musebæsj i humlekassen. Dette er selvfølgelig ikke noe som må gjøres, men vil kunne bidra til å lokke humlene til seg. Husk å bruk hansker dersom du tar dette trikset i bruk. Tenker du «æsj bæsj» eller ikke har tilgang til muselort, hopper du bare over dette trinnet.

HUMLEKASSEN HUMLEBO

Dersom du ikke ønsker å snekre din engen humlekasse kan du kjøpe La Humla Suse sin humlekasse her: www.lahumlasuse.no/produkt/humlekasse/. Humlebo inneholder alt du trenger som fettvatt, metallduk, spiker og selvfølgelig selve plankene.

Da er det i grunn bare å ønske lykke til!

Takk til: Pulse Communications AS som har produsert filmen og Lerum.

La Humla Suse ønsker alle sine medlemmer velkommen til årsmøte. 

Tidspunkt: torsdag 29. april 2021, kl. 18.00-21.00. 

Sted: Møtet avholdes digitalt grunnet korona.

Deltakelse krever påmelding innen 26. april. Link til påmeldingsskjema finner du her.

SAKSPAPIRER

Innkalling til årsmøte med med saksliste og forslag til vedtak – trykk for nedlastning

Tidsplan årsmøte 2021 – trykk for nedlastning

Sak 2. Årsberetning for 2020 – trykk for nedlastning

Sak 3. Årsregnskap for 2020 – Ikke revidert

Sak 4. Fastsette medlemskontingent – Trykk for nedlastning

Sak 6. Budsjett for 2021 – Trykk for nedlastning

Sak 7. Forslag til vedtektsendringer – Trykk for nedlastning

Sak 8. Valg – Innstilling fra valgkomiteen – Trykk for nedlastning

Organisasjonen vår har et navn som assosierer til late dager med sol og summing. Men akkurat som humlene selv er vi utstyrt med både brodd og arbeidsvilje for å nå sikre artsmangfold og større bestander av humler og andre ville bier. Siden «Pollinatorstrategien» har vi ventet spent på at statsforvaltningen skal gjøre grep som sikrer bedre livsvilkår for pollinerende insekter i Norge. Da «tiltaksplanen for pollinerende insekter i statsforvaltningen» ble lagt ut på høring i vinter var La Humla Suse sterkt engasjert i innholdet for vi ser at det haster med solide grep i ulike sektorer.

Kort oppsummert er dette innspillene vi ga til høringen

La Humla Suse er takknemlig for at det finnes en handlingsplan for pollinerende insekter i Norge, men vi er dypt bekymret over at tiltaksplanen ikke gir faste budsjettrammer eller mandat. Det trengs for eksempel støtte til å fortsette arbeidet med å utvikle stedegne frøblandinger samt økte midler til kartlegging slik at vi også får bedre oversikt over sårbare arter, ikke bare de truede og nær truede artene.

Vi ser også at staten mister kontroll over viktige arealer når Nye Veier AS overtar mange av Statens Veivesen sine tidligere veistrekker. Skjøttet riktig kan veikanter tilby gode næringskilder for pollinerende insekter.

La Humla Suse er glade for at arbeidet vårt blir verdsatt, og at det nevnes flere steder i tiltaksplanen. Vi skulle derfor gjerne sett at vi som organisasjon også kvalifiserte til driftsstøtte slik at vi hadde en viss økonomisk forutsigbarhet og kunne jobbe mer langsiktig.

Vi er selvfølgelig også begeistret for at folkeforskning og formidling blir løftet frem, for dette er noe vi virkelig brenner. Samtidig er det også behov for økte midler for å kunne nå frem til viktige grupper av forvaltning og befolkning.

Helt til slutt slo vi et slag for de langtungede humlene i vårt høringsinnspill. De langtungende humlene er viktige spesialister både for næringsrike matplanter og mange ville blomster.

Så når vi i vår roper La Humla Suse! Så er det med krav om at Stortinget legger midler og mandat til de fine intensjonene i «tiltaksplanen for pollinerende insekter».

Skrevet av Monica Marcella

Landbruket er en næring hvor det finnes masse potensial for å tilrettelegge for pollinerende insekter. Er du interessert i å finne ut hvordan? La Humla Suse har nettopp lansert en ny brosjyre på akkurat dette temaet. Last den ned her!

La Humla Suse har gjennom flere år hatt kontakt med engasjerte førskolepedagoger som har gjort flotte prosjekt i barnehager rundt omkring i landet. Vi håper at enda flere har lyst til å prøve seg på noen humlevennlige aktiviteter i år og vil derfor gi dere noen tips på veien i samarbeid med Ann Elin Kringlen Ervik, Mirella Flood og fagmagasinet «Verktøykassen».

Hva får humlen og barnet igjen for at vi åpner døren for dette vennskapet?

Humlen får en tiltrengt, alliert menneskevenn. Insektene generelt, og mange av våre ville pollinatorer spesielt, er i sterk tilbakegang på verdensbasis. Dermed er ikke bare artsmangfoldet truet, men også en rekke naturgoder vi nyter godt av fra pollinering av matplanter til nedbryting og bioteknologiske ressurser. Å skape forståelse og empati for de bitte små livene og hva som trengs for å ta vare på dem kan starte tidlig med nysgjerrighet og kjærlighet. For barnet er dette en mulighet til å få stimulert sansene, utforske naturen og føle tilhørighet til den.

Humlen er en velegnet ambassadør for artsmangfoldet med sin lodne fremtoning, brummelyd og fine farger. At man kan holde hannhumlene, kan være en overraskelse til barna blir litt større. De fleste humlene (arbeidere og dronninger) kan jo stikke, men det er en fin måte å lære seg at ikke alt skal plukkes opp, og at vi av og til kan ha glede av å bare observere. Tilbake innendørs kan man i stedet by på humler av ull for lek og eventyr, eller gjenskape dem gjennom kunstneriske aktiviteter.

Hva skal vi voksne lære bort?

Det viktigste er å formidle entusiasme og glede over insektlivet i sin helhet. Det kan være interessant for barn å vite at humler og andre bier finner maten sin i blomster. Både den søte klissete nektaren og det gule pollenpulveret du får på fingeren hvis du tar midt inne i blomsten er humlemat. Når vi ser veldig nøye på humlene ser vi at noen av dem samler dette pulveret i klumper på bakbeina. Det gjør de for at de skal kunne ta med seg mat tilbake til familien sin. Og hvordan er en humlefamilie? Jo, det er ganske kult; det er en mamma, kalt dronning, som legger masse egg og disse blir til jente-humler. Disse humlejentene hjelper hverandre og samler mat hele sommeren. De bor inne i et bol som dronningen laget helt, helt alene tidlig på våren. Helt på slutten av sommeren kommer det også noen gutte-humler og nye dronninger ut av eggene, men de flyr ut av bolet for å lage nye familier andre steder og hjelper ikke til i familien sin. Barn lever i mange slags familier, at humlene ikke lever i tradisjonelle mor-far-og-barn konstruksjoner kan kanskje være ekstra fint for noen å vite.

Humlehuset, kalles bol og kan finnes under bakken eller i hule trær, husvegger og på bakken. Ofte er det gamle musebol som blir brukt. Vi kan sette opp humlekasser med innmat som etterligner musebol, og som gjør det mulig å følge utviklingen av humlekolonien på nært hold.

De fleste av oss, liten som stor, liker å føle at vi kan hjelpe til og være til nytte. En god og nyttig aktivitet for barna er å så frø som blir til god humlemat gjennom sesongen. Frø som er lette å håndtere og som har blomster med mye nektar og pollen er blomkarse, solsikker, erter og bønner. Hvis barnehagen har egen kompost, er squash også et velegnet så-prosjekt. Det er fint med planter som også gir oss tobeinte mulighet til å høste, smake og sanse underveis, og ikke minst samle frø etter endt sesong.

Hvis barnehagen er stengt om sommeren kan vanning bli et problem. Barna kan imidlertid få ta med seg planter hjem, eller plantene kan såes i store beholdere, gjerne med selvvanningssystem. Grønt dekke vil også kunne forebygge tørke til en viss grad.

Hvis vi ser nøye på humlene er de ganske forskjellige. Både størrelse, fargemønster og hodefasong varierer. Variasjonene kommer av at det er ulike arter (fargemønster, hodeform/tungelengde) og at utseende «familiemedlemmene» imellom varierer. Dette er spennende for litt større barn å lære seg. Det er en kjent sak at det er mange barn som liker å gjenkjenne detaljer og kunne «artsnavn» enten det være seg på biler eller dinosaurer i tidlig alder. Man vet jo om ens eget barn ville ha tilsvarende glede av å lære seg humlearter, men som pedagog for en gruppe vil vi anbefale å vente med dette. At du som voksen kan svare ordentlig på spørsmål barna stiller er en annen sak, og barnehagen kan jo ha en plakat med de forskjellige artene hengende for spesielt interesserte unger.

La Humla Suse anbefaler at dere vektlegger å se på hva humlene driver med, hvordan de spiser, flyr og låter, hvilke mønstre de har, lukte på- og se på farger på blomsten de besøker, og eventuelt lære forskjell på humle, veps og honningbie.

I Summende Barnehager (FB) kan du finne eksempler på flere humleprosjekt gjort i Tornesvalen Barnehager av kunstpedagogen Mirella Flood. Her er det blant annet mye flott inspirasjon til visuell bearbeidelse av blomster og bier som motiv, men også praktiske hagebruksprosjekt innenfor barnehagens gjerder. Vi i La Humla Suse er spesielt imponert over de flotte, store gruppearbeidene Mirellas elever tryller frem ved hjelp av vannfarger. Her jobber barna sammen som en ekte humlekoloni, og skaper flott barnekunst.

Eventyr og fortellinger bør alltid ha en stor plass i førskolepedagogikken. Ann Elin Kringlen Ervik er en annen førskolepedagog som ikke bare har laget engasjerende humlefortellinger, men også fått trykket opp bøker med disse. Teksten er illustrert med foto av humler og andre skapninger laget av nålefiltet ull.

Er du av den fingernemme sorten kan du lage disse figurene og spille ut Ann Elins eventyr som små dukkespill eller du kan lage egne eventyr sammen med barna.

Boka «Humla og Mosetrolla» beskriver et møte mellom en liten jente og en frustrert humle som har mistet blomsterengen sin da mennesker bygget en ny parkeringsplass. Heldigvis får den hjelp av både jenta og noen koselige og konstruktive mosetroll. Mosetrollene er sjarmerende utformet med elementer av naturmaterialer, og vi tror at disse vesenene fort kan få livlige liv og nye eventyr gjennom et barns fantasi. Spesielt hvis barnehagen er flink til å ta med grupper på tur i skogen.

Verktøykassen er et fagmagasin for førskolepedagoger som siden 2020 har hatt et ekstra fokus på formidling av kunnskap om pollinerende insekter for barn. Her vil du kunne finne bidrag fra La Humla Suse, Mirella Floods Summende Barnehager og etter hvert også Ann Elin Kringlen Ervik.

Vi håper 2021 kan bli et skikkelig humleår i Norges mange flotte barnehager. Ta gjerne kontakt hvis du har gode prosjekter du har lyst til å dele.

Det finnes ikke bedre ambassadører for humlene enn barn!

Ved å hjelpe humlene så hjelper vi vår viktigste bestøvende insekt, og det er jammen en knallgod investering for den oppvoksende generasjon.

Skrevet av Monica Marcella

Nyttige lenker:

Summende Barnehager: www.facebook.com/pages/category/Day-Care/Summende-Barnehager-102155314694020/

Verktøykassa: www.barnehageforskning.no/verktøykassa https://issuu.com/habitusas/doms/vert_ykassa_1_2020

Kjøp bøkene til Ann Elin: annelinkringlen@hotmail.com

Humlekasser: www.lahumlasuse.no/produkt/humlekasse

Undervisningsopplegg for småtrinnet ved Synnøve Borge: www.lahumlasuse.no/kurs-for-førskolelaerere

Oppskrift på frøbomber: www.lahumlasuse.no/egne-prosjekter-gjor-det-selv/

«Mangelen på kunnskap både var, og er fortsatt, en av de største utfordringene når det kommer til statusen på pollinatorer i Norge», sa Guri Tveito fra Mat- og Landbruksdepartementet under webinaret Promoting Pollinators.

Dette var blant mange av de viktige budskapene som ble presentert på webinaret som ble arrangert i november 2020. Og det stemmer at Norge mangler mye kunnskap og data når det gjelder statusen til populasjonene av blant annet humler. Det er kun takket være Astrid Løken at vi i det hele tatt har særlig med data fra tidlig 1900- og sent 1800-tallet. Her har hun artsidentifisert svært gamle funn som har gitt oss grunnlag til historiske data. Selv kartla hun også store deler av Norge i hele sin karriere som humleforsker, også i mer turbulente tider som under andre verdenskrig.  

Kritisk med historiske data

Historiske data er helt kritisk for å kunne sammenlikne dagens data. Da kan vi lete ett mønster i dataene og ser på hvordan utviklingen i utbredelse og mangfold har endret seg over lengre tid. Et eksempel er kløverhumla, Norges mest truet humleart, som har kun blitt observert på Østlandet og noen få forekomster i Trøndelag det siste tiåret. Tidligere observasjoner har derimot vist at kløverhumla tidligere kunne finnes både på Vestlandet og mer utbredt rundt Møre og Romsdal og Oppland. Også slåttehumla, som var trodd utryddet frem til den ble gjenfunnet i 2010 for første gang på 60 år, er kun å finne på Østlandet til tross for tidligere forekomster på Vestlandet. Men, er det virkelig ikke mulig å finne disse artene hvor de har blitt funnet før?

Det er faktisk ikke godt å si om slåttehumla kun er å finne på Østlandet, eller om det fortsatt finnes noen populasjoner av den på Vestlandet. Det er dette som er problematisk med lite kartlegging av humler, og for så vidt andre pollinatorer. Dessverre er det også slik at mange miljøorganisasjoner og andre med gode artskunnskaper ofte ikke har hverken tid eller ressurser til å kartlegge slik at vi får et mer realistisk bilde av mangfold og utbredelse. Heldigvis har «Folkeforskning» blitt et begrep som er i stor vekst her i Norge, og også i andre land i Norden. 

Folkeforskning blir til

Under Promoting Pollinators presenterte Janne Heliölä fra Finlands Miljøcentral (SYKE) et prosjekt om folkeforskning som har hatt svært stor suksess i Finland. Her har frivillige blitt opplært i å gjenkjenne arter av humler for så å ha kartlagt dem. I 2019 ble nærmere 8700 individer observert og kartlagt som et resultat av prosjektet. Dette blir svært verdifull informasjon for den kommende pollinator strategien for Finland.  

Også La Humla Suse har sett nytten i å bruke Norges befolkning til å kartlegge humler. Derfor ble et prosjekt om folkeforskning planlagt i 2020 med håp om gjennomføring i 2021. Et så natur-elskende folk som nordmenn er en uvurderlig og ubrukt ressurs når det kommer til kartlegging. Derfor ønsker La Humla Suse å lære opp frivillige til å kunne kartlegge humlearter slik at det kan bli mer kartlegging over hele landet av alle arter.

Det kan være lett å tenke at det er viktig at vi kartlegger de sjeldneste artene vi har i Norge. Realiteten er at det er helt essensielt å kartlegge alle artene vi har i landet. Dette er for å kunne observere om noen arter blant annet beveger seg i høyere eller nordligere strøk enn før grunnet klimaendringer, eller om utbygging fører til at flere arter sliter. Eller rett og slett om noen arter gjør det bedre nå enn for hundre år siden. Ved å ha flere som kan kartlegge landet vårt for vil vi kunne få en langt mer realistisk representasjon av mangfoldet og utbredelsen av humler. Sammen kan vi bidra til å samle kunnskap som vil være svært verdifullt for å kunne tilrettelegge for humlene i Norge. Men skal vi få til dette må satsingen på kartlegging blir større, og mer midler må gå til slike prosjekter.

Tekst av Eirin Bruholt.

Mens vinterkulda fortsatt har et godt tak på landet vårt merker vi likevel at lyset blir mer kraftfullt for hver dag som går. Jeg har allerede begynt å glede meg til humlesesongen og de første møtene med skrubbsultne dronninger mellom hestehov og gåsunger.

For å korte ned ventetiden kan det være fint å sette igang et lite så-prosjekt for både barn og voksne. En av de planten som har frø som skal puttes tidlig i jorda er tomaten. Nå tenker du kanskje at tomaten ikke hører naturlig hjemme her i nord, og at dette neppe kan være noen bra humleplante, men det eksisterer faktisk et bånd mellom humler og tomater. I Norge og i store deler av Nord Europa er det vår alles velkjente mørk jordhumle som bestøver tomatplanter i drivhus. Ja, vi har sågar vår egen nasjonale produsent av domestiserte jordhumler til dette formålet. Ute i friluft i din egen blomsterpotte, vil du imidlertid kunne få besøk av mange flere arter.

Svaret på hvorfor humlen er så god til å bestøve tomatplantene finnes i vingemuskulaturen. Dette herlige, lodne insektet er stor og tung i forhold til vingestørrelsen og har derfor en kraftig muskulatur, som ikke bare kan få humlen opp og frem, men også brukes til å lage en dirrende bevegelse når den skal forsyne seg med pollen som sitter hardt fast. Tomat og blåbær er eksempel på slike planter med gjenstridig pollen. På engelsk kalles denne spesielle bestøvings-adferden for «buzz-pollination». Etter av-ristingen samler humla det meste av pollenet i klumper på bakbeina, mens noe havner først i pulsen og så på neste tomatblomst,- og vips! Så er pollineringen som tomatblomsten trenger for å lage frukt unnagjort.

Dette er morsomt og iaktta, og en ekstra god grunn til å ha tomatplanter stående på terrassen eller i en lun krok av hagen i sommer. Planten vil altså gi god mat til både to og seksbeinte gjennom sesongen. Pollen og nektar til humla, og deilige selvdyrkede tomater til deg. 

Prosjektet kan fint gjøres med skoleelever om man tenker gjennom hva man skal gjøre i påske og vinterferie på forhånd. Et tips da er ompotting til større potter før ferieukene, og plassere disse i kasser på et kjølig sted uten trekk eller frost.

Dette trenger du:

• Tomatfrø 
• Næringsfattig jordsom såjord/kaktusjord, velg jord uten torv av miljømessige årsaker
• Såpotter, lag gjerne selv av avispapir vha en potteruller (se bilde)
• Hvis du ikke har et minidrivhus med gjennomsiktig lokk, kan du bruke en vanntett boks f.eks. isboks, og glassplate eller folie til å ha over (må slippe lyset igjennom)

Slik gjør du det:

(Lag såpotter)

• Fyll pottene med ¾ med jord
• Sett dem i en vanntett boks
•  Legg to-til femfrø i hver potte og dekk med et tynt lag jord ca ½ cm. Om du har en sprayflaske, dusj gjerne de nysådde frøene med litt vann
•  Vann med et par desiliter rent vann i bunnen av boksen
• Dekk med glassplate eller plastfolie (kan brukes flere ganger hvis du ruller den opp etter bruk på tom hylse), eller sett lokket på minidrivhuset hvis du har
  NB! Det må være plass til at spiren kommer opp av jorda uten å stange i «taket»
• La stå tildekket til de første spirene viser seg
• Ta bort plast/glass/lokk og la stå lyst og kjølig mens du vanner regelmessig
• Luk ut slik at du har en plante i hver potte
• Du kan etterfylle med jord opp til 4 bladpar hvis stengelen blir lang og tynn
• Behold 3-5 sideskudd på stammen og fjern resten for mest mulig frukt

Lag fine blomsterpinner med humler på til oppbinding mens du venter…..

Siden 2019 har La Humla Suse hatt et samarbeidsprosjekt med søsterorganisasjoner og forskningsinstitusjoner i Sverige, Danmark, Finland og Estland. Prosjektet har som mål at det skal foregå erfaringsutveksling på tvers av landegrensene, og at deltakerne skal kunne lære av tiltak som har vist seg effektive for å tilrettelegge for pollinerende insekter. Under følger en liten sammenfatning av noen av temaene som har blitt diskutert og belyst på Webinaret Promoting Pollinators.

Beplantning 

I alle samarbeidslandene finnes det ulike planer og systemer for pollinatorvennlig beplantning. Ettersom mangel på blomsterenger er et reelt problem i alle landene, er det også logisk at landene har strategier for å etablere eller restaurere områder som tilbyr gode matreserver for insekter. Tross en felles enighet rundt viktigheten av økt beplanting, var det varierende  oppfatninger rundt hvilke typer planter som bør plantes ut.

Yoko Dupont fra Universitetet i Aarhus presenterte på webinaret noen av resultatene fra en studie hun selv er med på (upublisert, 2020). Studien tok for seg hva slags insekter som dro best nytte av plantene som ble plantet ut i Danmark. Resultatene ga en antydning til at honningbier og andre bier med korte tunger fikk best nytte for disse plantene, mens planter som er gode for bier med lange tunger var i et klart mindretall.

Også blant deltakerne var det et stort engasjement rundt om frøene som blir sådd ut for å etablere blomsterenger er fra lokale eller nasjonale produsenter. Det ble fort tydelig at bruken av stedegne frø ikke er velkjent konsept i de Nordisk-Baltiske landene, med unntak av Norge. I Norge er det mulig å få tak i stedegne frø for visse regioner, som produseres av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). I de andre landene var det vanlig praksis å benytte frøblandinger som importeres fra andre land som blant annet New Zealand.  Selv om det er kjennskap til stedegne før i Norge, blir dette fortsatt anvendt kun i liten skala, og også her plantes det ut med importere frøblandinger.  

Problemene rundt å bruke importerte frøblandinger er flere. Frøblandingene kan inneholde planter som de lokale insektartene ikke er tilpasset til å pollinere og forblir da unyttige planter for dem. Det største problemet er når det følger med plantearter som har høyt invasjonspotensiale. Dette er plantearter som har enkelt for å etablere seg i ny natur og fortrenge den lokale floraen i dette området. Da forsvinner viktige blomsterarter for insektene og vi ender opp med enfoldige områder av plantearter som er svært vanskelige og kostbare å fjerne. 

Skjøtsel og riktig slått

I flere av samarbeidslandene er det blitt undersøkt hva slags skjøtsel av veikanter og blomsterenger som best ivaretar behovene til pollinerende insekter. Det har blant annet blitt sett på når det er best å klippe veikanter og andre blomsterrike områder, og konkludert med at det bør klippes to ganger i året – én gang tidlig om sommeren og én gang senere på høsten. Den første klippen fører til at mange hurtigvoksende gressarter blir klippet bort for å gi et mer åpent og lyst landskap for villblomster å vokse på. Klippen om høsten sørger for at blomstene får stå til de er visner. Dette gir de pollinerende insektene matkilder langt ut i sesongen, samt at det sørger for at blomstene får utviklet frø som gir ny blomstring til neste år. 

Johan Rydlov fra Trafikverket i Sverige kunne fortelle om viktigheten av riktig skjøtsel av blomstrende veikanter. Så mye som én tredjedel av blomsterengene i Sverige finner du langs veikantene. Ettersom mengden veier stadig øker vil også mengden blomstrende veikanter også øke parallelt. Derfor har det svært viktig å ha dem som grønne korridorer og at de ikke ender opp som økologiske feller for insekter. Ville bier har vist seg å favorisere veikantene som blir skjøttet riktig, altså slått tidlig om sommeren og sent på høsten. Veikantene vil også kunne bidra til å gi et mangfoldig blomsterutvalg for insekter som oppholder seg i områder med mye monokulturer og åkere med gresspollinerte avlinger. 

Støtteordninger for gårdbrukere

Tilrettelegging i landbruket har vært et viktig fokus i dette. Mattias Hammerstedt fortalte om prosjektet «Hele Skåne Blommar», og om hvordan Hushållningssällskapet Skåne har gjort det lettere for bønder å tilrettelegge på gårdene deres. Ved å gjøre frøblandinger lettere tilgjengelig og tilrettelegge for hektiske dager, har over 250 bønder fra både små og store gårder plantet ut blomsterenger og kantsoner på sine gårder. Til sammen har de plantet ut over 600km med kantsoner (tilsvarende 200 ha)!

I Danmark har de en kampanje hvor bønder kan gjøre ulike tiltak på gården for å tilrettelegge for bier. Selv om kampanjen er hovedsakelig for honningbier er svært mange av tiltakene godt egnet for de ville pollinatorene også. Så mange som 275 bønder i 2019 ønsket å støtte kampanjen og meldte seg til å gjøre tiltakene. De kunne blant annet så ut bievennlige frøblandinger, slå veikantene til riktige tider, bevare allerede etablert natur på området og etablere naturlige insekthotell. Hvert av tiltakene har en oversikt over hvor bievennlige de er, slik at bøndene kan avgjøre om de vil gjøre flere av tiltakene for å bli mer bievennlige. 

Også i Norge har vi siden 2017 hatt blant annet «Kantsoneprosjektet». I dette prosjektet har 14 bønder i Viken (tidligere Buskerud) anlagt blomstrende kantsoner på deler av gården som i utgangspunktet ikke egner seg godt til dyrking (slik som veikanter og åkerholmer). Her har de fått oppfølging av biologer som har laget skreddersydde skjøtselsplaner for hver av gårdene, samt kartlagt områdene for planter og insekter. Jostein Svalheim, en av bøndene i Kantsoneprosjektet, kunne fortelle på webinaret om hvor bra prosjektet var for han, og hvor nyttig det hadde vært å ha biologer som fulgte opp underveis. 

Samarbeid gir nye løsninger

En av grunntankene bak det nordiske samarbeidet er at erfaringsutveksling legger grunnlag for nye løsninger. Foredragsholdere med ulik fag- og erfaringsbakgrunn presenterte sitt arbeid, og deltakerne hadde mange engasjerte innlegg i kommentarfeltet underveis på webinaret. Det var tydelig interesse for blant annet skjøtselsplaner for bønder og bruken av stedegne frøblandinger, noe vi tar med oss videre i prosjektet i 2021. 

Tekst av Eirin Bruholt