Klimatilpasning handler ikke bare om å beskytte samfunnet mot flom, ekstremnedbør og andre konsekvenser av klimaendringene. Det handler også om å ta vare på naturen vi selv er avhengige av. For at humler og andre pollinerende insekter skal kunne tilpasse seg et klima i endring, trenger de gode leveområder og muligheten til å spre seg til nye steder. Dette blir vanskelig dersom leveområdene deres forsvinner.
Skal vi ta vare på naturmangfoldet og gjøre samfunnet bedre rustet for framtiden, må vi gi naturen plass til å leve, endre seg og tilpasse seg.
La Humla Suse har derfor sendt innspill til rapporten «Norge i hardt vær – Samfunnsøkonomiske vurderinger av klimatilpasning». Vi mener at naturmangfoldet, og særlig ville pollinerende insekter, må få større plass i arbeidet med å tilpasse Norge til klimaendringene.
Klimaendringene kommer på toppen av andre trusler
Klimaendringene er ikke den eneste trusselen mot humlene. Tap av leveområder, forurensning og fremmede arter påvirker også insektene negativt. Når enger og andre viktige naturområder bygges ned eller ødelegges, mister insektene både mat og steder å leve og formere seg.
Når naturområder i tillegg deles opp av veier og bygninger, blir det vanskelig for insektene å spre seg til nye områder. Dette gjør det ekstra utfordrende når klimaet endrer seg. Arter som trenger å etablere seg i nye områder, er avhengige av at det finnes egnede leveområder å spre seg til.
Derfor er det viktig å redusere det samlede presset på naturen. Ved å begrense nedbygging, beskytte viktige leveområder og restaurere forringet natur, gir vi humlene og andre arter bedre muligheter til å tilpasse seg klimaendringene.
Foto av fjellhumle: Eivind NitterFoto av polarhumle: Helene Mørk CC BY NCS A4.0Foto av Tundrahumle: Maria- Gram 2014, Jotunheimen
Klimatilpasning handler også om å sikre framtidens matproduksjon
Pollinerende insekter er også viktige for norsk jordbruk. Mange typer frukt, bær og grønnsaker er avhengige av eller har stor nytte av insektpollinering for å gi gode avlinger. Samtidig ønsker Norge å produsere mer frukt og grønt for å styrke selvforsyningen og matberedskapen vår.
Klimaendringene kan gi lengre vekstsesonger noen steder, men også økt risiko for tørke, flom og ekstremnedbør. Skal vi sikre framtidig matproduksjon, må vi ikke bare tilpasse jordbruket til et endret klima. Vi må også ta vare på pollinatorene og de andre økologiske funksjonene matproduksjonen er avhengig av.
Vi må se naturinngrepene i sammenheng
En stor trussel mot naturen i Norge er at naturområder bygges ned. Det skjer ofte gradvis, gjennom mange små inngrep. Dette kalles gjerne bit-for-bit-nedbygging. Problemet er at vi kan miste oversikten over hvor mye natur som faktisk forsvinner når hvert inngrep vurderes for seg.
La Humla Suse mener derfor at Norge trenger en mer helhetlig arealforvaltning, der konsekvensene av naturinngrep vurderes samlet. Bedre kartlegging og areal- og naturregnskap kan bidra til at vi tar mer kunnskapsbaserte beslutninger om hvilke områder som skal bygges ned, og hvilke som må bevares.
Dette mener La Humla Suse må gjøres
For å ta vare på naturen og gjøre Norge bedre rustet til å møte klimaendringene mener vi fire tiltak er særlig viktige:
Bedre beskyttelse av naturen. Vi trenger tydeligere regler og planer som beskytter viktige leveområder for humler og andre pollinerende insekter mot nedbygging og oppdeling.
Ta vare på og gjenopprette leveområder. Vi må beskytte naturen vi allerede har, og gjenopprette områder som har blitt ødelagt slik at de kan bli gode leveområder for insekter.
Få bedre oversikt over naturen. Vi trenger bedre kunnskap om hvor mye natur vi har, hvordan den endrer seg, og hva vi risikerer å miste når naturområder bygges ned.
Forske mer og være føre var. Vi trenger mer kunnskap om hvordan klimaendringer virker sammen med andre trusler, som tap av leveområder, forurensning og fremmede arter.
Naturvern er også klimatilpasning
Vi trenger mer kunnskap om hvordan klimaendringene påvirker naturmangfoldet, men vi kan ikke vente med å handle til vi har alle svarene. Å ta vare på naturen vi allerede har, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å møte en mer usikker framtid.
Det er ikke bare en investering i humlene, men i naturen og samfunnet vi alle er avhengige av.
Les hele La Humla Suses høringsinnspill til «Norge i hardt vær» her.
Høsten er her, og de siste insektene gjør seg klar for vinteren, enten ved å gå inn i dvale eller ende sitt korte liv og dø.
Humlene og bier har vært flittige statister i Oslo sentrum i hele sommer. Først som store, klumsete dronninghumler på leting etter et sted å lage bol. Deretter som iherdige arbeidere som surrer fra blomst til blomst og til slutt som droner, hannbier, som leter etter sin utkårede unge Dronning. I all bystøyen fra turister og trafikk, kan du se dem boltre seg i potteblomster eller de små engene i veikanten, i botanisk hage eller ved Akershus festning.
Bildetekst: En av engene prosjektet foregikk var engen som omgir “Moren” statuen utenfor Munch-museet i Oslo. Her ble bier og humler markert med rosa.
Selv om humler og villbier er små og uanselige, er de viktige pollinatorer for mange planter. Derfor forskes det mye på disse artene. I 2024 startet jeg et masteroppgaveprosjekt der jeg skulle undersøke hvordan bier forflytter seg i Oslo sentrum. Prosjektet var under veiledning av doktorgradsstipendiat Marianne Torvanger og professor i biologi ved UiO, Bastiaan Star. Målet var å finne ut av om bier flyr mellom de små nyetablerte engene i Oslo sentrum. Hvis biene klarer å flytte seg fra en eng til en annen, kan de spre genene sine mellom engene. Det vil gi variasjon i genene, slik at avkommene blir mer livskraftige og tilpasningsdyktige. I tillegg vil bienes forflytning mellom enger hjelpe blomstene med å spre pollen fra eng til eng.
Barberte humler på rave
Hvordan kan man måle hvor bier flytter seg? Sporing av bier burde ikke være så vanskelig med all den teknologien som finnes i dag. Likevel setter et lite masteroppgaveprosjekt begrensninger for hvilke verktøy vi kan bruke i sporingen. Vi tydde til tusj. Tusj-merking av bier brukes allerede for å identifisere dronningbier i en honningbikube og har vært brukt i tidligere forskningsprosjekter på bier (Harmon-Threatt, A. N., & Anderson, N. L, 2023).
Bildetekst: For å markere biene, ble de først samlet i et plastrør. Deretter ble de bedøvet med CO2 ved hjelp av en sykkelpumpe. Humler ble barbert litt på ryggen. Til slutt ble de markert med en farge som var spesifikk for engen der de ble fanget.
I prosjektet valgte vi ut seks enger i Oslo sentrum. Lengst mot øst var enga ved statuen «Moren», utenfor Munch-museet. Enga lengst vest var «Hovedøyas speil», rett nedenfor muren ved Akershus festning. På hver av engene markerte jeg og Marianne, eller en av de andre medhjelperne mine, villbiene og humlene vi fant i løpet av en time. Honningbiene lot vi fly videre siden de eies av en birøkter. Biene ble bedøvet ved hjelp av en sykkelpumpe med CO2 , og markert med en farge som var spesifikk for enga der vi fant bien. Noen humler måtte barberes litt på overkroppen slik at det ikke skulle bli for mye farge som tynget ned den lille kroppen. I tillegg gjorde barberingen at fargen satt lengre på.
Når markeringen var ferdig, fløy humler og bier rundt med en liten rosa, blå, grønn eller gul flekk på seg, som om de var pyntet til rave i blomsterenga.
Til venstre: Markert jordhumle som sitter på en rødkløver og slapper av etter bedøvelsen. Til høyre: blåmarkert silkebie på prestekrage.
Jakten på den markerte bie
Etter markeringen av biene måtte vi gå tilbake til engene for å se om vi kunne finne dem igjen. Jeg gikk også til andre, nærliggende enger, der biene kunne ha fløyet, for å se om jeg fant noen markerte bier der.
Det ble mange lange dager i blomsterengene i Oslo denne sommeren. Allerede de første dagene begynte jeg å miste troen på prosjektet. Selv om jeg fant mange av de rosa biene igjen på «Moren»-enga ved Munch-museet, hadde ingen av dem flydd til en annen eng. Betydde det at jeg aldri ville få målt hvor langt og hvordan biene flyr? Ville jeg gå ute hele sommeren uten noen resultater?
En dag da jeg gikk rundt på enga «Saras eng» ved Akershus festning, så jeg noe som ikke stemte. En av humlene, en hagehumle, hadde en rosa flekk. Det passet jo ikke, for på «Saras eng» hadde jeg markert med blått. Jeg brukte litt tid på å innse at det jeg lengtet etter hadde skjedd. En humle fra «Moren»- enga hadde flydd hele veien ned hit! Jeg fikk høy puls og ble plutselig redd for å miste humlen av syne. Etter å ha løpt litt etter den, fikk jeg endelig fanget den mens den satt og drakk nektar fra en blomst. Jeg tok bilder og slapp den ut igjen mens jeg så takknemlig etter den mens den suste av gårde. Jeg hadde nettopp fått mitt første ordentlige resultat.
Bildetekst: Dette er den første humlen som ble funnet på et annet sted enn der den først ble markert. Det var en hagehumle. Hagehumlen har tre gule bånd og et ganske langt hode.
Skuffende resultater er også resultater
I løpet av sommeren observerte jeg at fire andre humler og én pelsbie fløy fra en eng til en annen. Siden det var så få bier, var hver bie en stor overraskelse som ga mye glede. Selv om jeg oppdaget skuffende få bier som hadde fløyet fra et sted til et annet, var trøsten at lite flyvning også er et resultat. Det kan bety at de er forstyrret fra trafikken og blir påkjørt, at de minste biene ikke rekker frem til neste eng eller at de rett og slett liker seg ved enga de ble markert og ikke har noe behov for å fly videre.
Hvis det faktisk stemmer at det er lite flyvning fra én eng til en annen, er det viktig å gjøre det lettere for biene å bevege seg. Økt forflytning mellom enger gjør at både bier og blomster får spredt sitt genetiske materiale. Dette reduserer risikoen for innavl og gir større genetisk variasjon, som gjør biene og blomstene mer robuste mot utfordringer som klimaendringer eller sykdommer.
Når jeg nå går i Oslo sentrum, tenker jeg på sommeren da jeg merket humler med tusj og bidro til litt mer innsikt i de urbane bienes hemmelige liv. Selv om masteroppgaven for lengst er tilbakelagt, kan innsikten om bienes flyvning bidra til byplanlegging og mer tilrettelegging for biene i byen.
Bildetekst: Her er oversikten over de seks humlene/biene som jeg observerte fly fra én eng til en annen. Den lengste flygeturen var på 869 meter, fra statuen “Moren”/ “The Mother” til Saras eng ved Akershus festning.
Les mer om forskning på bevegelse av bier i USA: Harmon-Threatt, A. N., & Anderson, N. L. (2023). Bee movement between natural fragments is rare despite differences in species, patch, and matrix variables. Landscape ecology, 38(10), 2519-2531. https://doi.org/10.1007/s10980-023-01719-6
Kanskje har du lagt merke til noen av innleggene eller videoene om ildsandbia som La Humla Suse har lagt ut i sosiale media i sommer? Eller sett noen av mange etterlyst-plakater som flinke frivillige har hengt opp på nærbutikker, biblioteker og oppslagstavler rundt omkring i Akershus?
Denne sommeren har La Humla Suse hatt prosjektet Jakten på ildsandbia i Akershus. Prosjektet er støttet avMiljødirektoratet gjennom ordningen Natursats.
Og tenk- jakten ga resultater!
Les videre om hvor den ble funnet denne sommeren.
Ildsandbie (Andrena marginata), hunn på blåknapp. Foto: Truls Aas
Arten ildsandbie Andrena marginata er kategorisert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for arter 2021, og var i 2025 registrert i kun to kommuner i Akershus fylke; Aurskog-Høland og Nannestad. Hele 8 av de totalt 10 registreringene er gjort i perioden 2023-2025, noe som viser at det er et stort potensial for å oppdage arten også mange andre steder i fylket dersom flere kjenner til den og er på utkikk i typiske leveområder. Å gjøre en innsats for en art som ikke enda er havnet i de mest kritiske rødlistekategoriene er viktig for å kunne sette inn tiltak tidlig nok til å hindre at tilstanden for arten forverres. Samtidig gir prosjekter som dette en stor mulighet for å oppnå gode resultater og ny kunnskap gjennom flere registrerte funn og nye lokaliteter.
I dag finnes ildsanbia i små, spredte forekomster, og det er derfor viktig å sørge for mer kartlegging og kunnskap om arten, sånn at man får bedre oversikt og forutsetninger for å ta vare på biene og leveområdene deres. Denne sommeren oppfordret vi derfor alle i Akershus om å se litt ekstra etter dem.
Prosjektet er en forlengelse av La humla Suses store folkeforskningsprosjekt Den Ville Pollinatortellingen. Gå inn og lær mer om hvordan du kan bli med og bidra med dine funn på www.denvillepollinatortellingen.no.
Hvor ble ildsandbiene funnet?
Mange engasjerte seg rundt om, og fortalte at de var ekstra på utkikk. I La Humla Suse sin epost-innboks kom det også inn bilder fra folk som lurte på om det de hadde funnet kunne være ildsandbia, men det viste seg å være funn av ulike humler, bier og veps som kunne ligne litt.
Det ble likevel gjort tre ulike verifiserte funn av ildsandbie i Akershus i 2026, samt ett helt nytt funn i Marker kommune i Østfold, som skulle vise seg at ble gjort med «Jakten på ildsandbia» i bakhodet.
29. juli gjorde Truls Aas og Pål Aas et funn på en gård ved Søndre Mangen vei i Aurskog-Høland. Ifølge Truls et tilfeldig funn de oppdaget da de likevel var på besøk der og kjenner han som driver gården der den ble funnet.
Første funn ved Søndre Mangen vei i Aurskog-Høland
29. juli, funn gjort av Truls Aas og Pål Aas (Foto: Truls Aas)
4. august var Emilie Danielsen og Sigrid Døsvik fra La Humla Suse ute på Mikkelrud i Aurskog for å filme videoinnhold for prosjektet til sosiale media. Der var det mye blåknapp i blomst, men ikke noen ildsandbier der den dagen. De så funnet fra 29. juli på artskart som ikke var langt unna, og bestemte seg for å lete langs veien på turen dit. Ikke langt unna fant de en ildsanbiehunn, noe som ga både gode bilder til informasjonen på sosiale media, og en ny registrering av arten, selv om det jo var omtrent samme tid og sted som funnet den 29. juli.
Andre funn ved Søndre Mangen vei i Aurskog-Høland
4. august, funn gjort av Emilie Risdal Danielsen og Sigrid Bakken Døsvik
12. august gjorde Trude Starholm funn av ildsandbie ved Kallak i Marker kommune i Østfold (like sør for kommunegrensen mot Aurskog-Høland). I en epost til La Humla Suse skriver hun at:
«Jeg var på vei tilbake fra naturindekskartlegging av humler og dagsommerfugler i Marker og siden dere har vært så aktive med kampanjen deres så stoppet jeg nettopp for å se etter ildsandbie da jeg kom over masse blåknapp i veikanten. Og plutselig var den der – veldig gøy da dette var ny art for min del!»
Veikantfunn ved Kallak i Marker kommune, Østfold
12. august, funn og foto gjort av Trude Starholm
6. september gjorde Roald Bengtson og Kjell Magne Olsen et funn av to ildsandbiehunner på blåknapp i Nes kommune. Funnet er første registrering av arten i kommunen, og et resultat av et annet kartleggingsprosjekt i regi av La Humla Suse i 2026, som er finansiert av Bess Jahres stiftelse.
Sensommerfunn i Nes kommune, Akershus
6. september, funn gjort av Roald Bengtson og Kjell Magne Olsen
Tusen takk til alle folkeforskere, frivillige, fylke- og kommuneansatte og alle andre som har bidratt i prosjektet.
Vi håper dere blir med og leter til neste år også!
September er en fin tid for å sanke frø fra ville planter. Når sommeren går mot høst, modnes frøene hos mange av plantene som har blomstret gjennom sesongen. Med litt kunnskap og noen papirposer kan du samle inn frø som du kan bruke i egen hage eller til å etablere en liten blomstereng.Å sanke egne frø er også en fin måte å få tak i frø fra planter som allerede vokser og trives i området ditt. På den måten kan du bidra til å ta vare på lokal planteflora og få planter som er tilpasset klimaet og vekstforholdene der du bor.
Foto: Monica Marcella Kjærstad
Før du sanker
Det lønner seg å bli kjent med plantene før frøene er modne. Når blomstene har visnet og frøene er klare, kan det være vanskeligere å se hvilken art planten er.
Følg derfor med gjennom sommeren. Ser du en plante du gjerne vil sanke frø fra, kan du notere navnet og hvor den vokser. Da vet du hvor du skal lete når frøene er modne.
Er du usikker på hvilken plante du har funnet, kan du bruke Artsorakelet fra Artsdatabanken eller en flora for å artsbestemme den.
Det er viktig å vite hva du sanker. Ikke sank frø fra planter som står på Fremmedartslista, og vær særlig oppmerksom på arter som kan spre seg og fortrenge stedegne planter. Unngå også å sanke fra truede eller fredete arter.
Du skal ikke sanke i naturreservater eller andre verneområder uten at det er tillatt. Sanker du på andres eiendom, må du også spørre grunneier om tillatelse.
Hvor kan du sanke?
Se etter planter som vokser i områder med mange individer av samme art, for eksempel langs skogsveier, i gamle kulturlandskap eller på andre lysåpne arealer.
Når du sanker frø fra ville planter, er det viktig å ta hensyn til bestanden. Velg en stor og livskraftig bestand, og sank bare en liten del av frøene. Ta gjerne litt frø fra flere planter i stedet for mye fra én enkelt plante.
Det er også lurt å sanke fra planter som vokser under forhold som ligner på stedet der du ønsker å så dem. Skal du etablere en blomstereng i hagen, er frø fra planter som trives i tilsvarende jord, lys- og fuktighetsforhold et godt utgangspunkt.
Når er frøene modne?
Ulike planter modnes til ulik tid, men august og september er en god periode for mye frøsanking. Enkelte arter kan ha modne frø allerede på sommeren, mens andre kan sankes utover høsten.
Frøene er som regel modne når planten er ferdig blomstret og frukten eller frøkapselen har blitt tørr og brun. Ofte løsner frøene når du rister forsiktig på frøstanden.
Ikke sank frøene mens de fortsatt er grønne og umodne. Da er de sjelden klare til å spire.
Det er best å sanke på en tørr dag. Er plantene våte av regn eller dugg, er det bedre å vente.
Slik sanker du
Ha med små papirposer eller konvolutter på tur. Har planten åpne frøstander, kan du riste eller gni frøene forsiktig direkte ned i posen.
Hvis frøene sitter inne i en frøkapsel, kan du klippe av frøstanden og legge den i en papirpose. Ta den med hjem og sorter ut frøene når plantedelene har tørket.
Husk å merke hver pose med:
art
sted
dato
Da vet du hva du har sanket, og hvor frøene kommer fra.
Tørk frøene godt
Når du kommer hjem, bør frøene og plantedelene få tørke godt før de legges bort. Fuktighet kan føre til mugg og ødelegge frøene.
La derfor det du har sanket ligge luftig og tørt noen dager. Når alt er ordentlig tørt, kan du fjerne tørre plantedeler og annet rusk.
Frøene bør oppbevares i papir, ikke plast. Kaffefiltre, små papirposer eller konvolutter fungerer fint. Oppbevar dem mørkt, tørt og gjerne kjølig, men ikke i kjøleskapet, der fuktighet kan føre til mugg.
Noen arter har frøhvile og trenger en periode med kulde før de spirer. Det betyr at frøene ikke nødvendigvis spirer selv om du sår dem med én gang. For enkelte arter kan det derfor være en fordel å så dem ut om høsten og la vinteren gjøre jobben.
Vil du lære mer?
La Humla Suse har laget en brosjyre om blomster for bestøvere med flere tips om hvordan du kan sanke frø fra stedegne arter og etablere blomstereng. Du finner også ferdige frøposer som kan skrives ut og brukes til frøsankingen.
Du har kanskje hørt at planter som blomstrer tidlig om våren er veldig viktige for mange humler og andre pollinerende insekter. Dette er fordi de må finne mat og fylle på med energi idet de våkner fra vinterdvalen. (Tidligere har vi blant annet skrevet om den viktige selja, løvetann og om hva man kan dyrke på våren.)
Ofte får man også høre at det er viktig med et mangfold av plantearter som blomstrer på ulike tider, sånn at det vil være blomstring gjennom hele sesongen. Og det er helt riktig. Så hva med sensommeren?
I dette innlegget finner du plantetips til deg som vil skape en sensommer-buffet for de ville pollinerende insektene våre.
I september og utover har de fleste insektene gjort seg ferdig med sommerens viktigste oppdrag- nemlig formering. Hos mange insektarter overvintrer den nye generasjonen i et av de tidligste livsstadiene; nemlig som egg, larve eller som puppe. Noen eksempler er apollosommerfuglen som overvintrer som egg, humlebillen som overvintrer som larve, og mange solitære biearter overvintrer som puppe. Dette gjør de fordi nettopp disse livsstadiene tåler kulde bedre enn det insektet gjør som voksen.
Likevel finnes det mange eksempler på insektarter som overvintrer som voksne individer, også mange pollinatorer. At de får til det, gjør at de kan komme igang med alt de skal, så snart våren kommer. Men dette gjør også at de trenger å samle ekstra godt med energi på sensommeren sånn at de har en sterk og sunn kropp som kan tåle den belastningen vintermånedene er. Og for dem er det da helt avgjørende at det fortsatt finnes blomstrende planter utover sein sommer og tidlig høst.
Rødkløver har lang blomstringstid, og kan ha blomster også utover sensommeren. Alle arter av humler overvinterer som voksne (dronninghumlene). Det gjør også flere arter av dagsommerfuger, som neslesommerfugl, sitronsommerfugl og dagpåfugløye. Trolig går også noen blomsterfluearter i Norge i dvale som voksne parrede hunner, på samme måte som humlene.
Her kommer noen korte tips til ulike sensommer-planter du kan så, plante eller bare rett og slett ta vare på, i hagen eller ellers i omgivelsene dine:
Det aller mest naturlige du kan gjøre er å samle og så frø fra arter som vokser vilt i Norge, gjerne de lokale artene fra nærområdet ditt, da dette er de plantene som insektene i området er best tilpasset til. Noen eksempler på ville planter som blomstrer også utover sensommeren og inn i høstmånedene er;
blåknapp
ugrasbalderbrå
ryllik
nyseryllik
ulike arter perikum
gullris
ulike arter dylle
føllblom
lintorskemunn
rødkløver
røsslyng
Dylle sp.UgrasbalderbråFirkantperikum
Av hage- og nytteplanter som blomstrer sent og som de pollinerende insektene liker godt, er disse gode eksempler:
ringblomst
oregano/bergmynte (vokser også vilt i Norge)
solhatt
jordskokk
solsikke
oktoberbergknapp
blomkarse
buskmure
sommerfuglbusk
Oregano/bergmynteRingblomstJordskokk
Vi håper du får en riktig fin høst, og at du nyter siste blomstring og summing. Masse lykke til!
Sommerfuglbusk er en populær hageplante. Klarer du å få øye på alle de fem ulike insektene som skjuler seg på bildet?
Copyright Geir Dokken. Foto kan bare brukes etter avtale med fotografen.
Har du et brennende engasjement for natur, er interessert i småkryp og elsker å formidle for barn? La Humla Suse søker en selvgående og initiativrik prosjektmedarbeider for prosjektet «Småkryp & småfolk».
Stillingstype: Vikariat, 50 -60 %
Varighet: 4. januar 2027 – 31. oktober 2027. Oppstartsdato og stillingsprosent kan tilpasses noe etter behov og avtale.
Arbeidssted: Oslo.
La Humla Suse er en ideell forening som jobber for å sikre humler og andre pollinerende insekters levekår i Norge. Les mer om La Humla Suse på våre nettsider:www.lahumlasuse.no
Stillingsbeskrivelse
Har du et brennende engasjement for natur, er interessert i småkryp og elsker å formidle for barn? La Humla Suse søker en selvgående og initiativrik prosjektmedarbeider for prosjektet «Småkryp & småfolk». I stillingen er det en fordel å ha fagbakgrunn innen biologi eller pedagogikk (gjerne med vekt på naturformidling for barn). Utover dette vektlegges kvalifikasjoner som erfaring fra tidligere prosjektarbeid, frivillig arbeid og formidling i sosiale medier positivt i en ansettelsesprosess.
Oppgaver som prosjektmedarbeider og formidler i prosjektet «Småkryp & småfolk»:
Holde formidlingsbesøk i barnehager og på småtrinnet sammen med prosjektleder.
Bidra til å videreutvikle eksisterende læringsressurser og læringsopplegg.
Lage, planlegge og gjennomføre kurs om småkrypformidling for lærerstudenter sammen med prosjektleder.
Presentere prosjektet i ulike sammenhenger med presentasjoner/stand og nettverksbygging.
Planlegge og produsere innhold for å promotere prosjektet og læringsressursene i sosiale medier og andre kanaler.
Andre oppgaver i stillingen:
Arbeid knyttet til foreningens formål. Bidra i ulike aktiviteter der vi formidler om pollinerende insekter og organisasjonens arbeid, mot målgrupper med ulikt kunnskapsnivå og i alle aldre. Det kan være humlevandringer, foredrag, stands og andre typer formidlingsoppdrag.
Produsere engasjerende, faglig innhold i LHS sine kommunikasjonskanaler, f.eks. nyhetssaker til nettsiden, SoMe og nyhetsbrev.
Stillingen krever at du kan jobbe selvstendig, samtidig som du har gode samarbeidsevner. I en liten organisasjon vil du måtte være innstilt på å bidra med de oppgavene som trengs. Du bør derfor ha lett for å sette deg inn i nye arbeidsoppgaver da organisasjonen har mange ulike aktiviteter og oppdrag.
Vi kan tilby:
Varierte og spennende arbeidsoppgaver og dager.
En arbeidsplass hvor du kan være med og forme din egen jobbhverdag gjennom å bidra i ulike prosjekter og aktiviteter, utvikle deg faglig og være en viktig del av en voksende organisasjon.
Hyggelig arbeidsmiljø med engasjerte og driftige kollegaer.
Gode og fleksible arbeidsrammer med bl.a. mulighet for fleksitid og hjemmekontor.
Betalt lunsjtid og mulighet for trening i arbeidstiden.
Lønn etter avtale.
Søknadsfrist 6. september 2026.
Send inn søknad og CV til frauke@lahumlasuse.no. Merk søknaden med «Søknad prosjektmedarbeider Småkryp».
Artsprikkene i Den ville pollinatortellingen i nord har til nå vært få. Det ville vi forsøke å gjøre noe med. Derfor tok jeg som prosjektledere turen sammen med kjæresten min, fotograf Geir Dokken, som også fungerte som sjåfør på turen og gav meg litt større rekkevidde enn jeg ville klart alene med kollektivtransport. Godt informert om utfordringene med forutsigbart vær i juni, forberedte vi noen planlagte aktiviteter og noen åpne dager for å se på mulige lokaliteter for arrangement. Det var også viktig å få litt kjennskap til noen typiske naturtyper og artene der slik at vi treffer best mulig med formidlingen vi gjør. Viktigst av alt var det å møte de folka som gjør en innsats og som engasjerer seg for arbeidet med å samle inn kunnskap om det som lever i denne delen av landet.
Til tross for en uke med mye grått og vått vær fikk vi med oss veldig mange fine møter med både folk, fauna og ikke minst flora. Blomstringen i nord ble sagt å vær to-tre uker tidligere enn vanlig. Hvor enn vi snudde oss (frem til st. Hans slåtten av både marker og engkanter) var der flerfarget flor i form av orkidéer, kløver, vikker, hundekjeks, tiriltunge, fjellflora og marker med engsyre eller myrull.
Alle som har brukt mobiltelefonen til pollinators-knipsing, eller vandret rundt med håv, vet at det blir sparsomt med funn i fuktig vær. Men vi kunne likevel konstatere en tøff og heftig saturert humlefauna, mange små sommerfugler og flotte blomsterfluer. Blant solitære bier klarte undertegnede bare å gjøre ett eneste funn hele uka. Hva jeg klarte å finne og knipse er heller ikke så viktig. Det som teller er at vi fikk snakke med de som bor der fast om deres opplevelse av artsmangfoldet og om prosjektet og behovet for å registrere pollinatorene.
Tusen takk til Merete ved Universitetsmuséet i Tromsø, nye La Humla Suse instruktører, Midt-Troms Naturlag og Kjetil Åkra fra Midt-Troms Museum for godt samarbeid, og til alle som har møtt opp på stand og Pollinatortelling og fått med seg det nye folkeforskerheftet. Vi håper det blir flittig brukt og at (arts-)prikkesyken blir en smittsom kategori i nord. Jeg håper jeg får sjansen til å besøke dere igjen neste år, for her er helt tydelig mange spennende arter å gjøre seg kjent med.
18. juni var det nydelig vær og vi brukte formiddagen til å gjøre oss kjent med blomstringen i den fabelaktige Arktisk.-alpine botaniske hagen. Blå valmuesøster er en turist attraksjon, men Frøya Raakvåg fra Botanisk Hage i Stavanger kunne opplyse meg om at disse blomstene har en smart strategi i å tiltrekke seg små fluer ved å tilby ly i form av en stor, himmelblå paraply —med nektarservering!
19. juni var det meldt såpass bra vær at vi inviterte publikum på pollinatortelling sammen med nye humle-instruktører i La Humla Suse. Vi fant 6 humlearter i hagen, og hannner og nye dronninger av et par av disse artene.
20.-21. juni på Naturfestivalen i Balsfjord deltok vi både med stand, håvjakt mellom regnbyene og foredrag om Den ville pollinatortellingen. Vi takker 60 besøkende for gode samtaler og herlig samvær i de vakreste omgivelser.
22. juni reiste fotografen og jeg til Senja for å kikke på den særegne lokaliteten Sifjorura. Dessverre regnet det tett og vi gikk nok glipp av mange av de småkrypene som lever der. Jeg klarte å finne en gravende humlebille i en råtten bjørkerot. Dette var den 12 registreringen av arten på øya, men i Tromsø kommune er det faktisk ingen foreløpig.
23. juni ble det en tur opp i høyden over overnattingsstedet i Nordkjosbotn for å kikke etter alpine arter. Det var et fantastisk artsmangfold å finne med fargesterke berghumler og lapphumler i lyngen. Det er vel sånn for de fleste av oss at vi gleder oss nesten like mye over plantelivet som dyrelivet, og her var det virkelig også noen botaniske skatter åstedet seg over. Fjelltettegras og snøsoleie var to nye rødlistebekjentskaper for egen del.
24. juni var aveisedagen. Vi rakk likevel en tur langs noen av veikantene som var spart for slått og til turstien som slynger seg mellom slåttemarkene i Kaldslettstien.
Tenk å kunne telle pollinatorer i disse liene mens engfloraen fortsatt sto!
Skrevet av prosjektleder i Den Ville Pollinatortellingen, Monica Marcella Kjærstad
Prosjektet Den Ville Pollinatortellingen er finansiert av Miljødirektoratet.
Drømmer du om en blomstrende eng som summer av liv gjennom hele sesongen? Å lage blomstereng er noe av det beste du kan gjøre for humler, sommerfugler, solitære bierog andre pollinatorer. Flere blomster betyr mer mat, flere leveområder og et rikere naturmangfold. For å gi både plantene og insektene de beste forutsetningene anbefaler vi å bruke stedegne blomsterengfrø – norske frø tilpasset norske jord- og klimaforhold.
Blomsterenger er blant de mest artsrike naturtypene vi har. Når du etablerer en blomstereng, skaper du et viktig leveområde for humler, solitære bier, sommerfugler og andre pollinerende insekter som er avhengige av et variert tilbud av nektar og pollen gjennom vekstsesongen.
En blomstereng bidrar til:
Mer mat og flere leveområder for pollinatorer.
Økt biologisk mangfold i hagen, på eiendommen eller i nærmiljøet.
Vakre og naturlige blomsteropplevelser gjennom sesongen.
Redusert behov for klipping sammenlignet med tradisjonelle plenarealer.
Styrking av lokale økosystemer og naturverdier.
Derfor er stedegne frø så viktige
Når du skal etablere en blomstereng, er valg av frø avgjørende. Vi anbefaler alltid å bruke stedegne frø – norske frø i norsk jord.
Stedegne frø kommer fra planter som gjennom lang tid har tilpasset seg lokale jordforhold, klima og vekstsesonger. Dette gir flere fordeler:
Frøene har bedre forutsetninger for å etablere seg og trives i norske forhold.
Du øker sjansen for en vellykket og varig blomstereng.
De lokale insektartene er allerede tilpasset disse plantene som matkilde og leveområde.
Du bidrar til å bevare lokale plantesamfunn.
Ved å velge regionalt tilpassede blomsterarter skaper du ikke bare en vakker eng – du bygger også opp under naturens egne sammenhenger mellom planter og insekter.
Små tiltak kan gjøre en stor forskjell
Mange av våre pollinatorer opplever press fra tap av leveområder og mangel på blomstrende planter. En blomstereng, enten den er stor eller liten, kan derfor være et viktig bidrag til å styrke naturmangfoldet der du bor.
Hver kvadratmeter med blomstrende planter gir verdifulle ressurser til insektene som sørger for pollinering av både ville planter og mange av matvekstene våre.
Vil du lære mer?
For deg som ønsker å lese mer om planlegging, etablering og skjøtsel av blomstereng, har vi utarbeidet en egen ressurs som samler praktiske råd og veiledning.
Les mer om etablering av blomstereng ved å trykke på knappen under.
Sommeren 2026 har La Humla Suse et samarbeidsprosjekt med Akershus Fylkeskommune, nemlig «Jakten på ildsandbia»! Prosjektet er støttet av Miljødirektoratet gjennom ordningen Natursats.
Bli med på artsjakten du også!
På denne nettsiden kan du lese deg opp om den sårbare arten ildsandbien, hvor den lever, og hva du kan gjøre for å bidra til bevaringen av denne og andre biearter. Du får vite hvor du bør lete, og hva du som folkeforsker bør gjøre dersom du finner den!
Har du funnet en ildsandbie i Akershus? Send et bilde av funnet til post@lahumlasuse.no for å bekreftelse og få en pin!
Foto: Michael Hundeide
Ildsandbieer en av Norges flere truede solitære biearter, og har stått på «Norsk rødliste for arter» som sårbar (VU) siden 2015. Den er middels stor, har lett brun behåring og en ildrød bakkropp som har gitt bien navnet sitt. Ildsandbien lever i kulturmark i jordbruksarealer og er utbredt langs kysten og i lavlandet på Østlandet, Sørlandet og på gunstige steder i indre fjordstrøk på Vestlandet. Biene er aktive relativt sent på sommeren, fra midten av juli til midten av august og flyvetiden skjer synkront med blomstringen av vertsplanten blåknapp. De kan også besøke blomsten rødknapp tidlig i sesongen hvis blåknappen ikke er i blomst enda.
Ildsandbien trives i solvarm, åpen, sandholdig og fuktig engmark, ofte i nærheten av våtmark og vassdrag hvor det er stor forekomst av blåknapp og områder med eksponert sandgrunn hvor de kan grave reirhullene sine. Ildsandbia benytter seg av pollen og nektar nesten utelukkende fra én vertsplante og er avhengig av store, sammenhengende arealer med god tilgang på vertsplanten blåknapp for å kunne opprettholde en bærekraftig bestand. Dette gjør dem sårbare for menneskeskapte arealendringer og gjengroing av enger, som er mye av årsaken til at arter slik som denne er nå rødlistet. Ildsandbiebestanden har, i likhet med flere andre pollinerende insektsbestander, gått ned siden 1950-tallet som resultat av omlegging av landbruket. Dette har ført til tap og fragmentering av kulturlandskapet biene er avhengige av for å overleve. Arealendringer er den største trusselen mot pollinerende insektsbestander i verden, og arter som har særegen tilknytning til bestemte planter eller naturtyper er spesielt utsatt. I 2011 ble det utarbeidet et faglig grunnlag for handlingsplan for bl.a. ildsandbieav NINA, men fremtiden til denne biearten og mange andre biearter i Norge er fortsatt usikker.
Kulturmark er menneskeskapte naturtyper som oppstår etter flere år med kontinuerlig landbruksdrift som for eksempel beite, slått og brenning. Slåttemark som slåtteeng og lauveng er viktige naturtyper for flere pollinerende insekter, slik som ildsandbien. I moderne landbruk drives ikke marka på samme måte lenger, noe som gjør at kulturmarken står i fare for å gro igjen eller nedbygges med mindre den blir ivaretatt.
Foto: Roald Bengtson
Første steget mot bevaringen av en art er å bli kjent med artens utbredelse. Det er ukjent hvor mange kommuner i Akershus som har en ildsandbiebestand, og fylket har gode forekomster av vertsplanten blåknapp som skaper gode leveområder for bien. Det haster med å få bedre kjennskap til artens forekomst og utbredelse, og det trengs flere til å bli med på letingen!
Her trenger vi flere engasjerte borgere for å hjelpe oss med å finne arten i Akershus. Dette gjelder særlig i de kommunene hvor det tidligere er registrert funn av ildsandbien. Bli med på jakten!
Ildsandbien har blitt registrert i Aurskog-Høland og Nannestad i Akershus før 2023, og kun i Aurskog-Høland etter 2023. Dette betyr ikke at bien ikke finnes andre steder i fylket, men at kanskje ingen har vært der og lett etter dem akkurat der de finnes. Vi håper derfor at dette folkeforskningsprosjektet i 2026-sesongen kan føre til flere registrerte observasjoner.
Bli kjent med ildsandbia
Ildsandbien er en relativt gjenkjennelig bieart, men det lønner seg å bruke litt tid på å lære seg kjennetegnene for både hannbier og hunnbier.
Illustrasjon: Hanna Haring
Kjennetegn
Ildsandbien er en mellomstor bie som er 9 til 10 millimeter lang. De lever solitære liv i likhet med mange andre norske bierarter, som betyr at de ikke lever i sosiale kolonier med en dronning og arbeidere. Ildsandbien kjennetegnes med den karakteristiske ildrøde bakkroppen hvor det første leddet er svart, brun behåring på bryststykket med lettere hvit behåring helt bakpå rett før bakkroppen og relativt lys behåring på resten av kroppen.
Hannen har et karakteristisk hvitt munnskjold og mindre utbredt orangerødt felt på bakkroppen.
Hos hunnen er hele bakkroppen, med unntak for det første bakkroppsleddet, ildrødt og de er litt større og bredere enn hannene. Hunnen har også pollensamlingshår på bakbeina som de bruker til å samle hvitt pollen fra vertsplanten blåknapp. Hannene samler ikke pollen og mangler dette. Pollensamlingshårene består av tett, kraftig behåring på lår og legger på bakbeina.
Bilder av ildsandbie (hunn) fra ulike vinkler i ulik belysning. Foto: Til venstre og midten: Ove Bergersen. Til høyre: Truls Aas
Ildsandbien kan forveksles med blodbier som også har røde bakkropper, men blodbiene er mørkere i fargen og hunnene samler ikke pollen.
Hannene kan også forveksles med rødknappsandbie hunner, men rødknappsandbier er betraktelig større (13-16 mm) og også sjeldne.
Hvor og når kan du finne ildsandbia?
Ildsandbia er sterkt tilknyttet vertsplanten blåknapp som sin eneste næringskilde. De lever i åpne og sandholdige kulturmarker, blomsterrike veikanter og andre naturtyper med fuktig grunn, oftest i nærheten av vårmark og andre vannkilder med stor forekomst av blåknapp. Ettersom arten er tilpasset kun én blomst, blir den kun observert når planten blomstrer i juli og august. Det er derfor viktig med flere observante øyne i denne perioden når arten er aktiv.
Biene foretrekker vindstille, solfylt vær med en temperatur mellom 15 og 27 grader celsius, og de fleste funn er gjort mellom 09:30 og 16:30 på dagen.
Litt om vertsplanten
Blåknapp er en 20 til 60 centimeter høy flerårig staude, og er en vanlig plante på fuktig mark i åpen skog, beitemark og hei på lavlandet over hele Norge. Bladene er lange og smale og vokser motsatt av hverandre oppover en glatt og blank stilk som ofte forgrener seg. Bomsterstanden er stor på 2-3 cm i diameter og er sammensatt av 50-100 små blåfiolette eller blå blomster.
Illustrasjon: Hanna Haring
Hvordan kan du bidra
Hvis du har lyst til å bli med i dugnaden for å finne arten i Akershus, har vi 4 enkle steg om hvordan du kommer i gang med kartleggingen.
Steg 1
Søk gjerne etter arten hvor det allerede har vært noen funn og i nærliggende områder. Oversikt over observasjoner kan man finne i artsdatabankens «artskart». Bildet ved siden av viser et eksempel på ulike observasjoner registrert på Østlandet tilbake i tid. Sjekk artsdatabanken for et mer detaljert kart.
Let i veikanter, skogkanter, og særlig der det vokser mye blåknapp. Vei- eller åkerkanter, blomsterenger eller andre områder som bærer preg av eng med fuktig grunn er egnede steder å lete.
Husk likevel at ildsandbien kan dukke opp utenfor utbredelsesområdene som er registrert. Grunnen er rett og slett fordi vår kunnskap om arten er mangelfull, og at enkelte individer kan forflytte seg over avstander i leting etter mat, bolig eller partner.
Steg 2
Når du er ute i felt, ta gjerne bilder av observasjonene du gjør! Bildedokumentasjon er viktig, det kan gjøre det lettere for eksperter å verifisere funnet ditt. Det er viktig å ta bilder fra oversiden der bakkroppen også synes. Om du får gode bilder kan du gjerne bruke appen Artsorakel, den kan gi deg en pekepinn på hvilken art du har sett. Du kan også dele bildet med oss på epost til post@lahumlasuse.no eller legge det ut i gruppen Den ville pollinatortellingen på Facebook, om du trenger hjelp med identifikasjon. Vi har begrenset kapasitet i sommer og kan dessverre ikke svare på alle henvendelser, men dersom du sender oss et bilde av en ildsandbie så tar vi selvsagt kontakt.
Foto: Truls Aas
Steg 3
Registrer dine biefunn i artsobservasjoner.no. Veiledning på hvordan du registrerer deg som bruker og hvordan du registrer funnene i mobil får du ved å klikke på videoen under.
Steg 4
Funnene og registreringene du gjør øker kunnskapen som kan brukes til å ivareta artene i naturen. Er du så heldig at du finner en ildsandbie, så får du i tillegg en flott premie av La Humla Suse for ditt/dine funn.
Jakten på ildsandbia er et samarbeidsprosjekt mellom La Humla Suse og Akershus Fylkeskommune og er støttet av Miljødirektoratet gjennom ordningen Natursats.
Prosjektet er også knyttet til det større folkeforskningsprosjeket «Den ville pollinatortellingen» som La Humla Suse startet i 2023, også støttet av Miljødirektoratet. Observerer du andre arter kan du gjerne registrere disse også, og dermed være med på dugnaden for registrering av Norges ville pollinatorer.
Webinar og videoer om ildsandbien
17. juni 2026 arrangerte La Humla Suse et webinar om prosjektet, ildsandbien og tidligere kartleggingsarbeid. Webinaret ble tatt opp og er nå gjort tilgjengelig for alle som ønsker å lære mer.
Bli med Emilie på ildsandbiejakt i der de bor i Ås. Lær hvordan du kan finne egnet habitat for bien og hvordan du kjenner biearten igjen.
Ildsandbiejakten fortsetter for Emilie som drar sammen med Sigrid til Mikkelrud gård i Aurskog-Høland. Lær hvordan du gjenkjenner ildsandbiens vertsblomst blåknapp, litt om kulturmark og hvordan du kan finne ildsandbier der du minst forventer det!
Relaterte arrangementer
Det arrangeres en pollinatortelling i regi av La Humla Suse i forbindelse med Den Ville Pollinatortellingen i Akershus i løpet an juli. Arrangementene finner sted på en kjent ildsandbielokalitet, hvor det er sjanse for å finne, og lære mer om, denne fantastiske biearten og mange andre kule pollinerende insekter.
Mikkelrud i Aurskog-Høland
Hvor: Skogfinneplassen Mikkelrud (mer detaljert oppmøtested kommer) Når: 4. juli klokken 12:00 til 14:00 Facebook arrangement:https://fb.me/e/4uoFAzuk5
Hva hadde sommeren vært uten blåbær på fingrene, tyttebær i spannet eller smaken av markjordbær langs stien?
Hver sommer fylles norske skoger med mennesker på jakt etter naturens egne skatter. Men midt blant lyng, blomster og bær finnes det et liv de færreste legger merke til – de små pollinatorene som gjør hele bærsesongen mulig.
«På bærtur» er et prosjekt som løfter fram det skjulte samspillet mellom skogens bærplanter og pollinerende insekter. Gjennom naturglede, folkeforskning og lavterskel friluftsliv ønsker vi å inspirere flere til å oppdage skogen på en helt ny måte.
Skogen er full av liv
Mange forbinder humler og andre bier med blomsterenger og hager, men visste du at også skogen er avhengig av pollinatorer?
Når blåbærlyngen blomstrer om våren, er det humler, blomsterfluer, sommerfugler og andre insekter som sørger for at blomster blir til bær. Disse små artene spiller en avgjørende rolle i skogens økosystemer – og uten dem ville både naturmangfoldet og bærsankingen vært fattigere.
Likevel er kunnskapen om pollinatorenes rolle i skogen fortsatt begrenset. Det ønsker vi å gjøre noe med.
Bringbærglassvinge
Et prosjekt for nysgjerrige oppdagere i alle aldre
«På bærtur» handler om mer enn bær.
Det handler om å:
oppdage naturen gjennom hele sesongen – også før bærene modnes
lære å kjenne igjen planter, blomster og pollinerende insekter
forstå hvordan arter er avhengige av hverandre
gjøre vitenskap og artskartlegging tilgjengelig for alle
skape naturopplevelser som er enkle å delta på
Prosjektet inviterer både barn og voksne til å utforske skogens skjulte liv – enten man er erfaren naturentusiast eller bare litt nysgjerrig.
Bringbærplante i blomst
Skogens bærguide
Bli bedre kjent med livet i skogen. Guiden viser hvordan plantene ser ut:
før blomstring
i blomst
når bærene modnes
I tillegg blir du kjent med pollinatorene som besøker dem og som gjør bærene mulig.
Kan man dra på bærtur før det finnes bær? Ja! Vi inviterer til fellestur i Oslomarka der målet ikke er å fylle spannet, men å oppdage livet som finnes i skogen før bærsesongen starter. Med oss har vi Ung botaniker Oslo.
På turene får deltakerne:
lære om bærplanter og pollinatorer ute i felt
studere insekter på nært hold
prøve artsregistrering sammen med erfarne naturformidlere
