HUMLEMIMERNE

Sist fredag gikk et stykke av turen min på en gårdsvei, med frodig blomstrende grøftekant full av hanekam, prestekrager, blåknapp, kløver og tiriltunge. Det luktet tungt av søte blomstersafter og luften var full av lyden fra flagrende, summende og surrende insekter som bakset rundt mellom blomsterhodene, fulle av pollen i alle slags røde, oransje, gule og hvite fargenyanser. Fokuset mitt forsvant raskt fra turmålet og ut i smaåkrypfaunaen. Her fikk jeg se utallige blomsterfluer, dagsommerfugler, humler, bier og blomsterbukker,- avlange biller med lange følehorn og ofte fargerike dekkvinger. I den fuktige delen av grøfta vokste det noen store, flotte sløke-planter. Her fant jeg en av mine favoritter blant billene; humlebilla. Dette er en kraftig, og stor bille i scarabeide slekten (samme som gullbasse og tordivel) som lever av det blomstene har å tilby akkurat som humlene gjør. Den har fått navnet sitt fordi den har tydelige svarte striper på gyllen bakgrunn, akkurat som sin nesten-navnesøster, men i motsetning til, henne har humlebilla ingen brodd.

I naturvitenskapen heter det mimikry når en art etterligner en annen for å oppnå visse fordeler. At humler er sosiale dyr med effektivt utviklede forsvarsmekanismer, gjør nok at småfugl og andre insektsetere betenker seg litt ekstra før de spiser et dyr som kan gi dem smertefulle stikk. De vil nok, om de kan, heller velge et annet småkryp uten denne risikoen. Dette er det flere arter som benytter seg av, I Norge har vi få naturlige insekter med slike brodder, egentlig bare veps og humler (honningbien er innført) og vi har derfor flere arter som vil etterligne humla av utseende. Temmelig tidlig på våren kan du se humleflua surre som en kolibri foran blomstene den drikker nektar fra. Den er ordentlig lodden og minner mest om en trehumle, med lysebrun pels. Den er litt mindre enn humledronningene som er ute på denne tiden, og kan stå stille i lufta slik som alle blomsterfluer gjør. Fra Mai til Juni kan du, om du er riktig heldig, få se en av de to sjeldne humlesvermerartene. Selv har jeg bare hatt denne lykken med meg to ganger i løpet av mine 47 år i norsk natur; en gang som barn i en gammel, åpen skog på en øy på Vestlandet, og en gang tidligere i år da La Humla Suse var på befaring i en blomstereng hos en bonde i Øvre Eiker Kommune. Begge ganger gjorde møtet et hjertedunkende inntrykk. Humlesvermeren er en svermer i familien tussmørkesvermere, med kraftig kropp og store antenner. Vingene er helt spesielle i og med at de er gjennomsiktige, på kroppen er det ekstra mye behåring i gult og gulgrønt, og den har en bred, mørk stripe på bakkroppen og sort, bustete stuss. Den er rett og slett et fabelaktig syn, og jeg tenker at et hvert menneske som fikk møte en humlesvermer ville få en ekstra motivasjon for å bevare blomsterengene som er dens naturlige habitat. Vi har så få store insektsarter i Norge, og dette er en av de sjeldne, vakre dagaktive svermerne våre. Som alle humle-mimerne jeg har nevnt, er den også en av våre ville pollinatorer som floraen vår er avhengig av.

Mens både humleflua og humlesvermerne er raske flyvere og “bare-se-ikke-røre”-insekter, kan jeg fint få humlebillen til å kravle opp i hånden. Jeg holder høyrehånden bak den, klar til å kunne fange den opp hvis den ramler av, og setter pekefingeren min foran den. Humleblilla kravler opp på meg, og jeg vet ikke om det er en tilfeldighet, men på nøyaktig samme vis som en humle ville advart meg om at nå er den irritert og vurderer å stikke meg,- løfter billa den ene bakfoten høyt i været. Jeg smiler og lurer på hvor mange ganger den har klart å lure seg unna et rovdyr med det trikset, før jeg setter den forsiktig tilbake i pollenbadet i sløke-toppen.

Publisert 21.07.2020 – Forfatter Monica Marcella