Kjenner vi allerede nå på en forsmak av klimakrisa? Vi glemmer sent den overopphetede sommeren i 2018. Vi husker vel også ekstremværet i 2017 hvor bilder av flom og jordras prydet avisforsidene i ukesvis, og det var vanskelig for oss å tro at dette skjedde i Norge. Også denne vinteren fornemmer vi at noe er i ubalanse. Mange steder i landet er det den mildeste vinteren innbyggerne har opplevd på en lang stund. Stor ustabilitet i værforholdene vil ikke komme og gå uten konsekvenser. Kraftige værutslag gjør blant annet insektene våre svært utsatt. Også humlene blir berørt.
Humlene er blant de ville pollinatorene som leverer helt sentrale økosystemtjenester her i nord. Mange av oss er helt uvitende om alt det viktige arbeidet som foregår rundt oss. Sommerstid føler vi sola varme mot huden, kjenner lukta av sjø og grill, og hører lyden av summende insekter som jobber flittig ved å fly fra blomst til blomst. Vi nyter sommeren og dens frukter, uten å ofre en tanke til alt som foregår i kulissene: Årets blåbærsesong som frambringes av humlene, og alle frukttrærne, grønnsakene og bærbuskene våre som kan høstes takket være innsatsen fra ulike pollinerende insekter.
Selv om begrepet «global oppvarming» ikke dukket opp i vitenskapelige artikler før i 1975, så var det langt i fra et ukjent fenomen frem til da. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var temaet mye omdiskutert i forbindelser med klimagasser og istider. Selv om vi har hatt kjennskap til utfordringene vi står ovenfor lenge er klimakrisa langt fra løst, og vi begynner å kjenne på effektene av dette. Det gjør også våre sårbare insekter. Ifølge Norsk Institutt for Naturforskning er klima en av de mest sentrale faktorene som legger rammer for arters utbredelse, direkte og indirekte. Kunnskapsgrunnlaget er fremdeles noe mangelfullt, men det er likevel stor enighet om at klimaendringer er en viktig årsak til at enkelte humlearter er på tilbakegang og at andre er på framgang.
Når det gjelder fremtidsutsiktene til artsmangfoldet av humler i Europa viser nyere forskning at deres utbredelse vil reduseres som følge av sensitivitet for endringer i klima. Det estimeres at mellom år 2050 og 2100 vil sannsynligvis 14 av 69 europeiske humlearter være under høy risiko for utryddelse, og tre arter vil være utryddet. Det er tre arter for mange. Det kommer også frem at nesten 80% av artene vil miste mesteparten av deres beboelige områder. Denne negative utviklingen setter mange humlearter under er kraftig press, og stadig nye arter kan gå tapt.
I Norge kan vi allerede nå se hvordan kraftige værutslag påvirker humlene våre. Varme somre gjør at nektaren blir tykkere og søtere, som igjen fører til en mindre effektiv pollineringssesong. Høye temperaturer fører også til at mange planter springer ut i blomst tidligere, som igjen fører til at de avblomstrer tidligere. Regntunge sommermåneder gir færre dager hvor humlene er på vingene. I fjellområder har allerede artsrikheten blitt redusert på steder hvor det har vært en økning i temperatur og nedbør. Tørre sesonger gjør derimot at mange av de blomstrende plantene, altså matfatene til humlene, klarer seg dårlig. Varme vintre gjør at humler kan våkne altfor tidlig og at de dør før sesongen har startet. Selv om humlene tåler kuldegrader, er det lite å gjøre når matfatet ikke har våknet fra sin vinterdvale helt ennå. Det er med andre ord mange værfaktorer som påvirker levekårene til humler. Men er det grunn til bekymring for de norske humleartene?
Klimaendringer har aldri vært den største trusselen for humler og andre villbier. Hovedutfordringen har til nå vært arealendringer. Arealendringer og arealfragmentering vil si at vi mennesker fjerner viktige blomsterenger og bolplasser til fordel for bygg og boliger, kornåkrer og veier. Skulle imidlertid de negative klimatrendene fortsette å utvikle seg og tilta i styrke, er det nok fullt mulig at klimaendringer i fremtiden vil utgjøre en av de fremste truslene mot villbiene våre. Som samfunn er vi uansett tjent med en føre var-holdning inntil vi har et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag som viser hvordan bestanden av pollinerende insekter som helhet påvirkes av klimaendringer.
Kunnskapshull på området bør ikke brukes som begrunnelse for å unnlate å iverksette tiltak. Dette er ikke tidspunktet å sitte på sidelinjen, uten å foreta seg noe. Hvor mange studier og sjokkrapporter som peker i retning av en biologisk krise må egentlig til for at vi på alvor tar tak i problemene vi står ovenfor? Skal vi virkelig vente til matfatet vårt er redusert med oppimot 30% før vi innser hvor dumt det er å neglisjere de pollinerende insektene våre?
Publisert: 02.02.2020 – Forfatter Eirin Bruholt
