Alle vet at bjørnen sover i hi gjennom vinteren, men har du noen gang tenkt på hva humlene gjør? Akkurat nå ligger humledronningene under bakken. Men hvordan havnet de der? For å vite det må vi spole tilbake til sommeren som var.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
I fjor sommer var hagene, engene og veikantene grønne og fulle av liv. Det var blomster i masse farger og høyt gress. Og ikke minst insekter. Både mygg, veps, bier og humler var faste gjester i hagen og vinduskarmen. Veps og mygg oppsøkte som oftest oss mennesker, mens humlene fløy mot blomstene for å samle nektar og pollen.
De fleste av humlene som vokser opp i et humlebol er jenter, som har som hovedoppgave å samle mat til humlebarna. Det er også noen hannhumler, som kalles droner. Dronene har bare én enkelt oppgave i livet: å fly ut og møte en dronning de kan pare seg med.
Sent på sommeren får noen humlebarn ekstra proteinrik næring, slik at de blir dronninger. Dronningene kan grunnlegge sitt eget bol og starte sin egen humlefamilie. Men før de kan få barn, må de møte en drone fra et annet humlebol de parer seg med. Etter å ha paret seg og spist masse nektar, er dronningen klar for høsten. Til forskjell fra humlearbeiderne som bare lever 4-6 uker, lever dronningen i omtrent et år. Det høres kanskje fint ut, men mens søstrene dør med minnet om den vakre sommeren, går hun en mørk og ensom vinter i møte.
Dronninghumlen graver seg ned i bakken på steder med litt løs jord, under mose og løv, eller i sprekker i trær. Så legger hun seg ned og faller etter hvert i en dyp søvn. Hun kommer i en tilstand som kalles torpor, der metabolske prosesser i kroppen går på sparebluss slik at hun bevarer fettlagrene så lenge som mulig. Å ikke bruke opp fettet i kroppen er avgjørende for å overleve vinteren og mange dronninger dør fordi de ikke har nok energi til å holde kroppsprosessene i gang i månedene frem til våren.
Selv om omgivelsene er som en eneste stor fryseboks, er humla godt forberedt på å overleve kulda. Kroppen hennes blir kjølig, men hun fryser ikke til is siden kroppsvæsken inneholder antifrys-stoffer. Disse stoffene fungerer som frostvæsken vi bruker i bilen om vinteren og gjør at humledronningen kan overleve mange minusgrader.
Foto: Bent Lindsetmo
En soldag blir bakken så varm at humla våkner fra dvalen. Da begynner hun å riste på vingene slik at kroppstemperaturen øker. På denne måten får hun raskt i seg varmen og kan krype ut av gjemmestedet sitt. Hun blir først sittende litt fortumlet i sola før hun tar sin første flygetur for å finne seg frokost. Du ser henne fly klumsete og tung mellom påskeliljer og tulipaner i hagen din. Hun er større enn humlene du ser senere på sommeren, siden dronningene trenger god plass til å lagre energi til dvalen. Nå er hennes neste mål for å finne et passende sted å lage humlebol. Hvor hun lager bol, avhenger av arten. Noen finner en trestamme, andre liker å lage et bol under bakken eller ta over et gammelt musebol. Da begynner den virkelige jobben, å legge egg og fø opp de første nye humlearbeiderne.
Men før dronninghumla kan gå i gang med å etablere sitt eget humlebol, må vinteren slippe taket. Enn så lenge sover hun fortsatt i sitt eget lille hi, slik bjørnen gjør. Når du går ut i kulden, kan du tenke på at det ligger humledronninger under bakken og venter på våren – akkurat som oss mennesker.
Videre lesing:
Alford, D. V. (1969). A Study of the Hibernation of Bumblebees (Hymenoptera:Bombidae) in Southern England. The Journal of Animal Ecology, 38(1), 149–170. https://doi.org/10.2307/2743
Bosmans, L., Pozo, M. I., Verreth, C., Crauwels, S., Wäckers, F., Jacquemyn, H., & Lievens, B. (2018). Hibernation Leads to Altered Gut Communities in Bumblebee Queens (Bombus terrestris). Insects (Basel, Switzerland), 9(4), 188. https://doi.org/10.3390/insects9040188
John M Mola, Neal M Williams, Bumble bee movement ecology: foraging and dispersal across castes and life stages, Annals of the Entomological Society of America, Volume 118, Issue 3, May 2025, Pages 175–188, https://doi.org/10.1093/aesa/saaf010
Semb-Johansson, Arne; Paus-Knudsen, Julie Sørlie: humler i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. februar 2026 fra https://snl.no/humler
Kanskje har du lagt merke til noen av innleggene eller videoene om rødknappsandbia som La Humla Suse har lagt ut i sosiale media i sommer? Eller sett noen av mange etterlyst-plakater som flinke frivillige har hengt opp på nærbutikker, biblioteker og oppslagstavler rundt omkring i Akershus og Østfold?
Denne sommeren har La Humla Suse hatt prosjektet Jakten på rødknappsandbia i Akershus og Østfold. Prosjektet er støttet av av Østfold Fylkeskommune og Miljødirektoratet gjennom ordningen Natursats.
Og tenk- jakten har gitt resultater!
Les om de som fant dem og hør hva de selv forteller.
Foto: Ove Bergersen
Rødknappsanbia er en av villbieartene i Norge som er i kategorien kritisk truet (CR) på Norsk rødliste for arter fra 2021. Dette er den mest alvorlige kategorien, den som er før en art havner i kategorien regionalt utdødd.
I dag finnes rødknappsanbia i små, spredte forekomster, og derfor er det viktig å sørge for mer kartlegging og kunnskap om arten, sånn at man får bedre oversikt og forutsetninger for å ta vare på biene og leveområdene deres. Denne sommeren ba vi alle i Akershus og Østfold om å se litt ekstra etter dem.
Prosjektet er en forlengelse av La humla Suses store folkeforskningsprosjekt Den Ville Pollinatortellingen. Gå inn og lær mer om hvordan du kan bli med og bidra med dine funn på www.denvillepollinatortellingen.no.
Så hva skjedde? Historien om hvordan ett funn ble to!
Mange engasjerte seg rundt om, og fortalte at de var ekstra på utkikk. I La Humla Suse sin epost-innboks kom det også inn bilder fra folk som lurte på om det de hadde funnet kunne være rødknappsandbien, men det viste seg å være funn av ulike blomsterfluer og veps som kunne ligne litt. Men så, den 11. juli fikk vi epost med bilder fra Siw Viktoria Johansen. Hun og søsteren Anneli hadde tatt bilder av rødknappsandbie i hagen der Anneli bor i Mysen! Se bildene under her:
Emilie som jobber i La Humla Suse fikk bekreftet funnet og sendte gratulasjoner, diplom med røknappsandbie-pins til begge, og informasjon om hvordan de registrerer funnet i artsobservasjoner.no.
Et funn fører til ett til!
Siw Viktoria er en skikkelig folkeforsker og registrerte funnet sånn at det ble synlig i Artskart. Noen dager etterpå oppdager Ove Bergersen, forsker og naturfotograf, funnet på kartet. Han tar turen til Mysen for å se om han kan finne rødknappsanbia der han også. Han har erfaring med arten fra tidligere kartleggingsarbeid både i Norge og Sverige, og kjenner dermed arten godt, men finner den ikke denne dagen. En ukes tid senere er været varmt og fint. Ove deltok på webinaret om rødknappsandbiasom La Humla Suse holdt på starten av sommeren og visste også fra tidligere at det var viktig med gode vær- og vindforhold for at rødknappsandbia skal være ute og fly. Han dro til Mysen igjen, og denne gangen var han heldig og fikk møtt bia, og tilfeldigvis møtte han også på Anneli ved hagen hennes og fikk slått av en prat. Noen flotte bilder fikk han også tatt (de to under, og det øverst på denne siden):
Foto: Ove BergersenFoto: Ove Bergersen
Hva sier folkeforskerne selv?
Vi i La Humla Suse er selvsagt kjempebegeistret og takknemlige for den innsatsen som Siw Viktoria, Anneli og Ove har gjort. Vi ble også nysgjerrige på hva de selv tenker og spurte om vi kunne ta en liten prat med dem, og det ville de gjerne.
En blomstereng med sjeldne bier på Nord-Europas største morenerygg
Siw Viktoria forteller at hun bor i Spania mesteparten av året, men er hjemme i Norge store deler av sommeren, og da ofte på besøk i den store hagen til søsteren Anneli. I et område av tomten er det en blomstereng som søsteren for noen år siden bestemte seg for å la være eng. Hun har lest seg opp på emnet, og steller enga på riktig måte med å la blomstene frø seg, gjøre slått og rake bort høyet. De er begge oppvokst på landet og har alltid vært opptatt av naturen, dyrene og plantene rundt seg. Så nå, om de er ute sammen og jobber med noe i hagen, så skjer det stadig vekk at de observerer og begeistres av det som flyr og kravler, og dokumenterer med foto. Og det var nettopp det som skjedde da rødknappsandbia ble sett i blomsterenga den 11. juli.
«Det var egentlig helt tilfeldig. Vi la merke til den fordi det var et uvanlig, stort insekt som fløy, og så var den var helt rosa, full av rosa pollen på beina! Det var et eller annet spesielt med den lille saken der.»
forteller Siw Viktoria. De studerte bildene og benyttet seg av Artsorakelet, som de ofte bruker for å se hva det de finner kan være, og få forslag på arter og undersøke videre. Sannelig viste det seg å kanskje være den kritisk truede rødknappsandbia. Anneli nevnte at hun mente å ha sett noe innlegg om en slik bie på La Humla Suse sine sosiale media, og dermed så sendte de en epost med bildene til La Humla Suse samme dag.
De forteller at de er litt over snittet interessert i naturen i dette området. Ikke bare fordi Anneli har bodd der i godt over 30 år, men pga den utviklingen det har hatt de siste årene: Mysen ligger på Monaryggen, Nord-Europas største morene av sitt slag, med sandgrunn som stammer fra forrige istid. Huset og hagen ligger like ved et stort sanduttak, der Anneli har vœrt vitne til en utvikling over tid med for stort uttak i bunnen av skråningene, noe som fører til ras og erosjon av sandmassene og vegetasjonen på toppen. De forteller at området er utrolig artsrikt og at blant annet sandsvaler hekker ved sanduttaket. De fant og registrerte også artene båndpanserbie som er nær truet (NT) og tannsandbie.
«Om vi kan bidra med kunnskap som gjør at området blir tatt bedre vare på så er det viktig for oss, og vi er veldig glade for å være en del av det.» sier Siw Viktoria
Båndpanserbie (NT), Foto: Ove Bergersen
«Det er ikke store flekken som skal til»
Ove Bergersen er biolog og naturfotograf med lang erfaring og forteller at han farter rundt med kamera stort sett hele juli og registrerer ulike arter av blant annet bier og sommerfugler. Han har også vært flere ganger i Halden for å se etter rødknappsandbia der hvor det finnes en kjent forekomst ved Fredriksten festning. Han synes det var spennende å se at det var så mye blomstring og insekter akkurat i hagen og enga til Anneli i Mysen. Det var også rødknapp i veikantene og området rundt, men absolutt mest i hagen der. Han sier at hans erfaring med dagsommerfugler er at det ikke er store flekken med blomstrende areal som skal til før det er nok ulike blomster til å være et leveområde og tiltrekke seg en mengde arter.
Han har også noen gode tips til deg som skal ut på artsjakt:
Besøk de samme områdene flere ganger gjennom sesongen. Noen arter har veldig kort sesong, og da gjelder det å treffe på riktig, både på tid, vær, temperatur og sted.
Man skal ha øynene med seg, for eksempel er rødknappsandbiene vare og tar lett til vingene om man beveger seg eller kommer for nært.
Sitt gjerne i ro, litt på avstand og bruk et kamera med telelinse om du har, for å få gode bilder til dokumentasjon.
Legg merke til «nye» blomster på området. Biene sanser hvilke blomster som har blomstret en stund og dermed er tomme for nektar og pollen. Derfor flyr de mest på blomster som er nylig utsprunget.
Tannsandbie, Foto: Ove Bergersen
Gjenfunn på Blaker Skanse og Fredriksten festning
I tillegg til denne nye lokaliteten i Mysen, så er det også gjort gjenfunn av rødknappsandbie på to kjente steder i Akershus og Østfold. Dette er også veldig spennende og bra, da det viser at populasjonen av rødknappsandbie holder til der over tid.
Blaker Skanse i Lillestrøm kommune
19. juni, funn gjort av Monica Kjærstad
22. juni, to funn gjort av Truls Aas og Pål Ås
25. juni, funn gjort av Monica Kjærstad og Evar Kristoffer Olaussen
Fredriksten festning i Halden kommune
26. juni, funn gjort av Monica Kjærstad og Kjell Mjølsnes
Svensk funn!
Vi fikk også inn et funn fra rett over grensen, i Nøssemark i Sverige. Bente Magny Bergersen med familie har hytte der, et torp som heter Sneppen. Hun har slått enga på torpet i 30 år for å få blomster der, og det er tydelig at insektene, der iblant rødknappsandbiene, trives der. Se video under:
Tusen takk til alle folkeforskere, frivillige, fylke- og kommuneansatte og alle andre som har bidratt i prosjektet.
Vi håper dere blir med og leter til neste år også!
Den 15. oktober ble forslag til statsbudsjett for 2026 lagt fram. For å bli vedtatt av stortinget så må Arbeiderpartiet forhandle med SV, Rødt, MDG og SP. Derfor er det viktig at alle partiene får innspill og synspunkter fra hele samfunnet om hvordan våre felles penger skal brukes best mulig.
Foto: Canva
La Humla Suse har derfor sendt inn høringsinnspill på vegne av de ville pollinerende insektene og våre medlemmer. Både skriftlig og muntlig. Her under kan du lese det skriftlige høringsinnspillet, og følger du denne linken (og spoler frem til 33:40) kan du se opptak av det muntlige innspillet som Kommunikasjon- og prosjektrådgiver Sondre Brekkhus holdt for Energi- og miljøkominteen 23. oktober.
Innledning – et budsjett som må våge
Dette budsjettet trenger ambisjon og handlingskraft. Det vi ser nå, er i stor grad et klipp-og-lim fra i fjor. La Humla Suse er glade for å endelig være inkludert og kunne søke driftsmidler. Vi vil likevel uttrykke sterk bekymring for hvordan budsjettet ellers er fordelt.
For å nå målene i Nasjonal tiltaksplan for pollinerende insekter (2023–2028) og Naturavtalen (2030), er denne stortingsperioden kritisk. Dette må bli det første budsjettet som våger å ta natur på alvor.
Som en fortsatt liten organisasjon velger vi å konsentrere oss om våre kjernesaker: de pollinerende insektene. Fordi tiden er knapp – og handling må skje nå. Tiltakene finnes, men uten midler blir de stående på papiret.
Hvorfor pollinerende insekter er livsviktige
Pollinerende insekter er avgjørende for produksjonen av rundt 75 % av all mat vi spiser, og 90 % av alle ville blomstrende planter er avhengige av pollinatorer. De utgjør dermed en helt vital del av vårt livsgrunnlag. Mennesker kan rett og slett ikke eksistere uten insekter.
Likevel forsvinner leveområdene deres i et rasende tempo, mens utbygging fortsetter uhemmet. Uten målrettet innsats og tilstrekkelige midler risikerer vi å miste både arter og de økosystemtjenestene vi er helt avhengige av.
Bekymring 1 – kutt i frivillig skogvern
Insekter er den mest artsrike dyregruppen i verden og om lag 60 % av dem er avhengige av sunne skoger. At statsbudsjettet foreslår å redusere midlene til frivillig skogvern med 200 millioner kroner (kap. 1420, post 32) er derfor helt uforståelig – og uakseptabelt.
Ordningen fungerer svært godt og står for majoriteten av økningen i verneområder i Norge. Vi hadde forventet en økning, ikke et radikalt kutt.
Bekymring 2 – utilstrekkelige midler til tiltaksplanen for pollinerende insekter
Det gjenstår nå tre år av Nasjonal tiltaksplan for pollinerende insekter. Planen er god og inneholder mange virkemidler – men ingen vet hvordan de skal finansieres.
Post 80 gir i dagens form ikke nok midler til å gjennomføre tiltakene som gjelder pollinerende insekter. De neste tre årene er våre siste muligheter til å realisere målene i planen.
Slik budsjettet ser ut nå, blir det umulig å nå målene innen 2028. For andre år på rad er tilskuddene i post 80 også slått sammen, noe som skaper konkurranse mellom tiltak og svekker målrettetheten.
La Humla Suse stiller seg bak de øvrige naturvernorganisasjonene i kritikken. Samtidig viser tall at kun 17,7 % av norsk natur er vernet. Restaurering blir stadig vanskeligere når natur forsvinner raskere enn vi rekker å restaurere den.
Konsekvenser hvis tiltak ikke gjennomføres
Redusert pollinering med direkte konsekvenser for matproduksjon og biologisk mangfold.
At Naturavtalen 2030 ikke oppnås.
Ødelagte habitater som senere vil kreve langt mer ressurser å restaurere – om det i det hele tatt lar seg gjøre.
Våre anbefalinger
Oppretthold og øk midlene til frivillig skogvern.
Sikre tilstrekkelig finansiering for å gjennomføre Nasjonal tiltaksplan for pollinerende insekter.
Prioriter restaurering og vern som strategiske nasjonale tiltak for å nå Naturavtalen 2030.
Avslutning
Norge har enorme ressurser og engasjement som står klare til å ta utfordringen. Vi har planer, kompetanse og vilje, nå må politikken følge etter.
Biologien definer en art som en gruppe individer som kan krysses med hverandre, utveksle gener og produsere fruktbart avkom. I Norge har vi omkring 17 000 insektarter, hvor 35 av disse tilhører slekta humler. Dette er ca. 14% av alle kjente humlearter i verden, som er ganske mange med tanke på hvor lite Norge er!
Det er stor variasjon mellom artene på fargemønster, størrelse, levevis og leveområder, og gjennom denne artikkelen vil dere bli bedre kjent med våre vanligste humler, og hvordan dere kan artsbestemme humler på egen hånd.
Hvorfor akkurat Norge?
Hvorfor har vi så mange humlearter i Norge?
Humler er hardføre insekter som er tilpasset et nordlig klima. Insekter klarer generelt sett ikke å regulere sin egen kroppstemperatur, som betyr at de er avhengig av temperaturen i omgivelsene sine for å holde seg varme og aktive. Men humlene har utviklet evnen til å produsere sin egen varme! De kan nemlig vibrere vingemusklene som hjelper dem å holde seg selv og bolet varmt, og for å ruge eggene sine. Den tykke pelsen hjelper også med å holde kroppstemperaturen oppe.
I tillegg har hver humleart unike tilpasninger som gjør at de kan triver i en rekke ulike naturtyper. Norge har stor variasjon mellom habitater fra nord til sør, lavland til høyfjell, kyst til innland og skog til eng. Noe som gir flere gunstige leveområder for en rekke ulike arter.
Så for å oppsummere: Norge ligger langt nord med mye variasjon i klima og habitat, noe humlene elsker.
Hvordan se forskjell på artene
For å se forskjellen på ulike humlearter, er det viktig å vite litt om humlenes anatomi.
Humlene er store, lubbene og pelskledde insekter som i likhet med andre insekter, har tredelt kropp med hode, mellomkropp(thorax) og bakkropp (abdomen). De har seks bein hvor det bakerste beinparet har en bar flekk på låret omringet av lange hår, noe vi kaller en pollenkurv.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Humlene er sosiale insekter, som betyr at de lever sammen i kolonier med en dronning og hennes arbeidere. Dronningene og arbeiderne er begge hunkjønn og er generelt sett enklere å artsbestemme enn hannene, også kjent som droner. Dronningene er større enn arbeiderne og kan observeres på våren og sensommeren. Arbeiderne er identiske til dronningen, bare mindre, og er aktive gjennom sommeren og ut sesongen.
Dronene kan være litt mer utfordrende å artsbestemme. De har ikke alltid samme fargemønster som hunnene, og kan være både rufsete og solbleket ettersom de tilbringer hele døgnet utenfor bolet og er utsatt for vær og vind (du kan lese mer om humlenes liv her). Flere droner har en gul flekk i ansiktet som minner om en bart, og alle droner mangler pollenkurv på bakbeina, som er helt dekket av hår.
Når du skal se hvilken humleart du har med å gjøre, er det tre ting du bør legge merke til: humlens fargemønster, fargen på bakstussen og formen på hodet. Hvis du finner en humle på sensommeren eller høsten som du synes er vanskelig å kjenne igjen, så er det trolig en drone.
Så, du finner en humle i hagen. Hva nå?
Legg merke til humlens fargemønster. Har den striper? I så fall, hvor på kroppen og hvilke farger? Hvilken farge har den på bakstussen? Hvor stor er den? Har den et langt ansikt?
Bruk informasjonen du har samlet og sammenlikn med bilder av ulike humlearter. Her gjør øvelse mester. Jo flere humler du studerer, jo lettere kjenner du dem igjen. Vi anbefaler Norsk Institutt for Naturforskning(NINA) sin plakat «Humler i Norge» som viser en oversikt over alle humleartene observert i Norge. Finn den du syns likner mest på humlen din og søk så opp arten på Artsdatabanken, Store Norske Leksikon eller andre gode oppslagsverk. Les beskrivelsen av arten nøye og sammenlikn med funnet ditt. Det kan også lønne seg å se på artskartet på Artsdatabankens side. Dersom beskrivelsen ikke passer humlen du fant, kan du fortsette jakten på riktig art, eller spørre om hjelp gjennom hjelpemidlene nederst i artikkelen.
Blandt våre 35 humlearter er enkelte arter så like at de kan raskt forveksles med hverandre, noe som er kjent som forvekslingsarter. Noen arter har likhetstrekk, men har forskjeller som gjør det mulig å skille dem fra hverandre, mens andre er så og si umulig å sikkert se forskjell på uten lupe eller DNA testing.
Hagehumle og lynghumle har for eksempel samme mønster og farger på kroppen og bakstussen, men lynghumla er relativt liten, lever hovedsakelig i skogen og har et lite og rundt hode. Hagehumla er større, lever i åpne landskap på Østlandet og har et langt hesteliknende hode.
Det er verre å skille jordhumleartene fra hverandre. I Norge finner vi seks ulike jordhumlearter, hvor mørk– og lys jordhumle er blant de vanligste. Disse artene grupperes derfor sammen under fellesbetegnelsen jordhumler. Andre eksempler på forveksjongsarter er lapphumle, berghumle og alpehumle på fjellet og kysthumle og åkerhumle langs vestkysten.
De vanligste humlene
Av alle humleartene i Norge, er jordhumle, trehumle, steinhumle, markhumle og åkerhumle arter som forekommer over store deler av landet. Disse artene er generalister, som betyr at de trives i flere ulike habitater. Flere av våre skoglevende arter som lushatthumle, tyvhumle, lynghumle og barskoghumle kan du finne i skogområder i store deler av landet.
Sør- og Østlandet har et mildt og frodig klima med mye lavland og et åpent landskap med lite fjell. Det er her vi finner flest humlearter, trolig grunnet lengere sommersesong og stor tilgang på blomster. Her kan du finne hagehumle og de truede artene kløverhumle og slåttehumle. Den norske vestkysten er dominert av et mildt kystklima og dype fjorder, og her kan du finne arter tilpasset et liv langs kysten som kysthumle og kragejordhumle. Selv på de karrige, værutsatte høyfjellsplatåene og nord for Trøndelag finner vi humler. De vanlige artene kan forekomme her også i de mildere regionene rundt og under tregrensen og langs kysten, men det er enkelte humlearter som er bedre tilpasset et mer krevende klima og finnes kun her. Her kan du finne arter som blant annet alpehumle, polarhumle, tundrahumle og fjellhumle.
Illustrasjoner: Monica Marcella Kjærstad
Illustrasjoner: Monica Marcella Kjærstad og Emilie Risdal Danielsen
Illustrasjoner: Emilie Risdal Danielsen
Gjøkhumler
Gjøkhumlene er som navnet tilsier: humlenes svar på gjøken!
Av våre 35 humlearter er 7 av dem gjøkhumler. Disse humlene er sosial parasitter, som betyr at de ikke har dronninger eller arbeidere slik som de andre humlene. De samler ikke pollen og nektar, mangler pollenkurver og kan dermed kjennes igjen på rue hårete lår.
Gjøkhumlene etterlikner dronningene til andre sosiale humlearter, og overtar bolet til vertsarten ved å jage eller drepe dronningen. Arbeiderne vil da tro hun er dronningen deres og jobber så med å fostre opp hennes unger.
Hjelpemidler for artsbestemmelse av humler og andre insekter
Artsorakel: Artsorakel er en nettside og en app utviklet av artsdatabanken som kan brukes til å gjenkjenne plante- og dyrearter i norsk natur.
Det er viktig å merke seg at gjenkjennelsesmodellen til artsorakel er ikke 100% sikker, så det kan lønne seg å dobbelt kjekke med andre dersom du er i tvil.
Facebook: På facebook kan du finne flere grupper dedikert til artsbestemmelse av ulike grupper av både dyr og planter. Her kan du få hjelp av både fagfolk og entusiaster. For eksempel i gruppene Insekter og Årevinger i Norge
Tenker du også på Kittelsens malerier som det ultimate, norske vinterlandskap? Snøtung skog der bare et ekorn, frosset midt i hoppet mellom greinene, viser tegn til liv. Men vi vet jo bedre. Vi vet at under teppet av krystallisert regnvann og mosedekke ligger det sikkert en dronning i dvale. En barskoghumledronning kanskje? Vi har flere sosiale humler som er knyttet til skogen, og som blåbær, røsslyng og marimjelle nyter godt av på bestøvingsfronten. Men i dag har jeg lyst til å skrive om noen av de andre pollinerende artene som hører hjemme i skoglandskapet, og som vi passerer når vi sklir forbi i skisporet.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Solitære bier – humlas nære slektning
La oss begynne med humlas nære slektning, en enslig-levende bie. Solitære bier kaller vi disse fordi de ikke danner store samfunn. Felles med humlen (bortsett fra at de begge er bier med bienes kjennetegn – pels og pollenkurver) sørger de for avkommet ved å samle pollen i sommersesongen. De solitære biene mater ikke larvene slik som humlene gjør, men legger pollenet som fint pakket niste ved egget. Eggene ligger i kamre på rekke og rad inne i en tunnel i en trestamme. Det er ikke biemammaen som har laget denne tunnelen. Det er faktisk gjenbruk av en larvegang spist av en sommerfugl- eller billelarve som for lengst har gjennomgått sin metamorfose og fløyet av gårde.
I Norge har vi murerbier og bladskjærerbier blant de solitære biene som har slike larvetunneler som førstevalg for barneværelse, og det er disse vi forsøker å lage ynglekammer til når vi bygger insektshotell med boremaskin eller av bambusstengler.
Humlebiller – en robust skogsarbeider
En annen velkjent pollinator som trenger skogens trær for å vokse opp, er humlebiller. En robust og bustete bille med brummelyd som ligner sin navnesøster både i mønster og adferd. Humlebiller støter man gjerne på i skjermplanter eller blåknapp litt utpå sommeren, men som barn er den avhengig av godt nedbrutte lauvtrær for å bli voksen. Mesteparten av livet tilbringer den nemlig som larve inne i veden.
Den kan bruke flere år på å bli voksen, og når du suser ullkledd forbi med appelsin i sekken, ligger den hvit og naken, godt ute av syne, og venter tålmodig mens den tygger langsomt på gammel flis. En levende, grønn og glitrende seksbeint julekule i samme familie er hårgullbassen. Larvene til denne arten har lignende oppvekstsvilkår og vil aller helst ha vedmuld som finnes i hule trær.
Humlebille. Foto: Monica Marcella Kjærstad
Ospegassvingen – sommerfuglen som lurer fiender
Andre larver med lang utviklingstid inne i ved er den vidunderlig vakre ospegassvingen. En sommerfugl som skamløst etterligner fargemønsteret til hissige stikkevepser med brodd, men som like fullt er en sommerfugl med sjeldne, gjennomsiktige vinger og kamformede antenner.
Før denne skjønnheten krabber ut av den ti cm dype tunnelen den har gravd som larve fra en ospe- eller seljstamme, har det gått 2–3 år siden sommerfuglmamma la egget like ved. Nå kan den tomme gangen i treet for eksempel benyttes av en hornmurerbie.
Dronefluer og vedblomsterfluer – pollinatorer i vannsamlinger
Dronefluer og vedblomsterfluer er mer vanlige arter som gjerne trekker til skogbrynet når de formerer seg. Dronefluelarver kalles rottehalelarver. De vokser opp i små pytter fulle av råtnende blader og annet organisk materiale. Navnet har de fått fordi de har et langt pusterør på bakenden – en rottehale. Vedblomsterfluene er ganske store blomsterfluer med forkjærlighet for næringsrike vannsamlinger som oppstår i fordypninger på gamle stubber, for eksempel.
Blomsterfluer overvintrer som larver eller tønnepupper (glatte pupper som ligner puffet ris i formen).
Stor droneflue, Eristalis tenax, hunn. Foto: Frank Strømmen.
Furusvermeren og magisk vinterhvile
Nede i jord og humus under skisporet ditt finnes det andre pupper og kokonger. Kanskje befinner du deg på leveområdet til en furusvermer? Svermeren tilbringer vinteren som en mumieepuppe med magisk sommerfuglsuppe på innsiden. Når vinteren er over, våren er på hell, og sommervarmen begynner å kjennes, kryper det kjønnsmodne insektet ut.
Dette er en stor tussmørkesvermer med vingespenn opptil 9 cm. Navnet røper at dette er en barnålgomler som larve. Den skumringselskende svermeren har en spesiell sameksistens med orkidéen nattfiol, og det er bare denne sommerfuglen som kan bestøve den hvite blomsten med det lange kronrøret. Når natten nærmer seg, annonserer planten med duftstoffer hvor den befinner seg, og belønner beilere med tilstrekkelig lang snabel med eksklusiv orkidénektar.
En solitær bie som titter frem fra sitt ynglekammer. Foto: Terese Fadnes
Skogens skjulte skatter – et økosystem i balanse
Dette er bare noen få av de mange skattene som skjuler seg i vinterskogen vår. Hele tre av fire insekter har hele eller deler av livsløpet sitt i skogen. Noen trenger død ved, noen spesielle skogbunnsplanter, noen lauvtrær, andre bartrær, og igjen er det noen som er avhengige av at andre arter har brukt veden i trærne til larvekammer tidligere. Økosystemet i skogen er et tett vev av ulike organismer, og insektene har flere nøkkelroller.
Tar vi pollinatorbrillene på, ser vi at for å ivareta mangfoldet blant de ville bestøverne våre, er det altså ikke bare kulturlandskapet som trengs. Insektene må også ha variert skog. Mange av de artene vi ser i blomsterengen, vil bli borte dersom nærheten til steder for å legge egg og fostre opp larver forsvinner.
Så sett deg under et gammelt tre når du skal spise nisten din. Tenk på hvem som venter på våren under barken og nede under lyngen, og nyt vinterskogen med alt sitt gjemte mangfold.
Ønsker du å bidra til å bevare levekårene for ville pollinerende insekter, som humler? Nå kan du gi en testamentarisk gave til La Humla Suse og støtte vårt viktige arbeid for pollinatorene. Vi setter stor pris på alle bidrag, og med en testamentarisk gave kan du sikre fremtiden for humler og andre pollinatorer.
Gi et siste bidrag til en sak du brenner for
Med et testament kan du f.eks. sørge for at partneren din arver, avklare hvordan arven skal fordeles mellom barna, eller at arven etter deg blir særeie. Det er et viktig dokument som kan utgjøre en stor forskjell for de du etterlater. Du kan også gi et siste bidrag til en sak du brenner for.
La Humla Suse samarbeider med den juridiske tjenesten Jurio. På deres nettside kan du lage et skreddersydd testament på under 15 minutter – når og hvor det passer deg. Når du inkluderer La Humla Suse, blir testamentet gratis. Klikk på ‘Opprett et testament’ for å komme i gang!
Ved å donere i testamentet ditt kan du gjøre en reell forskjell. Din donasjon støtter vårt arbeid og hjelper oss med å fortsette vår viktige sak. Som takk blir testamentet kostnadsfritt.
Enkelt og kostnadsfritt
Å opprette testament med Jurio er enkelt. Du svarer på spørsmål i deres digitale skjema og signerer dokumentet foran to vitner. Prosessen er tydelig veiledet og du får løpende informasjon og støtte hele veien frem til mål.
Har du allerede et testament, men ønsker å endre det? Det nye testamentet vil erstatte det gamle, slik at det er ingen tvil om dine ønsker.
Ta kontroll over fremtiden og opprett testamentet i dag. Når du inkluderer La Humla Suse, blir det gratis for deg, samtidig som du utgjør en forskjell for vårt arbeid.
Husk: Testamentet må undertegnes for hånd foran to vitner, som også må signere. Jurio veileder deg gjennom hele prosessen.
Ville pollinerende insekter er en nøkkelressurs for økosystemenes funksjonalitet og representerer en vinn-vinn-situasjon for både natur og samfunn. Ved å bevare pollinatorene sikrer man den økosystemtjenesten som pollinering utgjør. Denne prosessen spiller en avgjørende rolle for bevaring av biologisk mangfold og genetisk variasjon i planteriket, samtidig som den legger grunnlaget for matproduksjon gjennom frøsetting i planter som frukt, bær, nøtter og grønnsaker. Mange viktige matplanter, som tomater, jordbær, epler og kål, er avhengige av ville pollinatorer for å kunne produsere avlinger.
For at pollineringstjenesten skal være bærekraftig, må bestandene av ville pollinerende insekter være store og varierte nok til å opprettholde sin økologiske funksjon. Samspillet mellom planter og pollinatorer er ofte spesialisert, slik vi ser hos enkelte arter av humler med lange tunger og sommerfugllarver med spesifikke matpreferanser. Et mangfold av pollinerende arter bidrar til et mer robust og motstandsdyktig økosystem.
Norge har utviklet en nasjonal pollinatorstrategi[1] og en tverrsektoriell tiltaksplan[2] for å møte disse utfordringene. Vi oppfordrer den norske delegasjonen til å benytte erfaringene fra dette arbeidet som grunnlag for internasjonale samtaler, samt å dele kunnskapen med andre land for å styrke globale tiltak for bevaring av pollinerende insekter.
Til tross for nasjonale initiativer er 24,2 % av Norges ville pollinerende insekter på rødlisten vurdert som truet, deriblant 17% av humlene og de andre ville biene. Hovedårsaken til nedgangen i bestander er arealtap, spesielt i blomsterike kulturlandskap, fjellområder og kystnære landskap – viktige habitater for flere sårbare arter.
La Humla Suse støtter derfor tiltak om å etablere vern av minimum 30 % av Norges natur i et funksjonelt og representativt format, i tillegg til restaurering av ytterligere minimum 30 % av landets natur. Dette er avgjørende for å ivareta pollinatorenes leveområder. Vern av naturskog er spesielt viktig, ettersom mange pollinerende arter, som enkelte biller og fluer, er avhengige av død ved i deler av sin livssyklus.
Arealendringer som fører til tap av leveområder gjelder ikke bare nedbygging, men også måten vi produserer mat på. Når dyrka mark blir store sammenhengende monokulturer, forsvinner pollinatorenes mulighet til å finne mat gjennom hele sesongen, til å yngle eller gå i dvale. Når beitemark gjødsles for å gi fôr til kjøttunge produksjonsdyr, forsvinner engfloraen som mangfoldet av pollinatorene er avhengig av. Når dyr står på bås fremfor å beite ute, gror leveområdene til disse verdifulle insektene igjen.
Bruk av pesticider er skadegjørende for pollinerende insekter, skadedyrbekjempere så vel som skadedyr. Norge har et relativt strengt regelverk mot bruk av neonikotinoider som er dødelig i svært små doser for insekter og andre leddyr. Et globalt regelverk mot bruk av neonikotinoider er noe Norge kan jobbe for å få implementert i naturavtalen.
La Humla Suse støtter andre organisasjoners oppfordring til å jobbe frem gode ordninger for småskalaprodusenter. Videre kan en dreining mot et mer plantebasert kosthold redusere presset på arealbruk og bidra til å beskytte truede insektarter. Matproduksjon som ivaretar pollinatorene er bedre for klima, folkehelse og naturen som helhet, noe som vil sikre matproduksjonen også i framtiden.
La Humla Suse håper ivaretagelse av de ville pollinerende insektene vil være sterkt prioritert når den norske delegasjonen reiser til Cali. Norge har et særlig ansvar i denne sammenhengen, da vi blant annet huser 35 av verdens 250 humlearter – en betydelig andel av det globale mangfoldet. Dette forplikter Norge til å være en sterk stemme for pollinatorenes sak i internasjonale forhandlinger. Ved å fremme bevaringstiltak, dele erfaringer fra vår nasjonale pollinatorstrategi, og jobbe for strenge globale reguleringer, kan Norge bidra avgjørende til å sikre disse uunnværlige artene for fremtiden.
