Alle vet at bjørnen sover i hi gjennom vinteren, men har du noen gang tenkt på hva humlene gjør? Akkurat nå ligger humledronningene under bakken. Men hvordan havnet de der? For å vite det må vi spole tilbake til sommeren som var.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
I fjor sommer var hagene, engene og veikantene grønne og fulle av liv. Det var blomster i masse farger og høyt gress. Og ikke minst insekter. Både mygg, veps, bier og humler var faste gjester i hagen og vinduskarmen. Veps og mygg oppsøkte som oftest oss mennesker, mens humlene fløy mot blomstene for å samle nektar og pollen.
De fleste av humlene som vokser opp i et humlebol er jenter, som har som hovedoppgave å samle mat til humlebarna. Det er også noen hannhumler, som kalles droner. Dronene har bare én enkelt oppgave i livet: å fly ut og møte en dronning de kan pare seg med.
Sent på sommeren får noen humlebarn ekstra proteinrik næring, slik at de blir dronninger. Dronningene kan grunnlegge sitt eget bol og starte sin egen humlefamilie. Men før de kan få barn, må de møte en drone fra et annet humlebol de parer seg med. Etter å ha paret seg og spist masse nektar, er dronningen klar for høsten. Til forskjell fra humlearbeiderne som bare lever 4-6 uker, lever dronningen i omtrent et år. Det høres kanskje fint ut, men mens søstrene dør med minnet om den vakre sommeren, går hun en mørk og ensom vinter i møte.
Dronninghumlen graver seg ned i bakken på steder med litt løs jord, under mose og løv, eller i sprekker i trær. Så legger hun seg ned og faller etter hvert i en dyp søvn. Hun kommer i en tilstand som kalles torpor, der metabolske prosesser i kroppen går på sparebluss slik at hun bevarer fettlagrene så lenge som mulig. Å ikke bruke opp fettet i kroppen er avgjørende for å overleve vinteren og mange dronninger dør fordi de ikke har nok energi til å holde kroppsprosessene i gang i månedene frem til våren.
Selv om omgivelsene er som en eneste stor fryseboks, er humla godt forberedt på å overleve kulda. Kroppen hennes blir kjølig, men hun fryser ikke til is siden kroppsvæsken inneholder antifrys-stoffer. Disse stoffene fungerer som frostvæsken vi bruker i bilen om vinteren og gjør at humledronningen kan overleve mange minusgrader.
Foto: Bent Lindsetmo
En soldag blir bakken så varm at humla våkner fra dvalen. Da begynner hun å riste på vingene slik at kroppstemperaturen øker. På denne måten får hun raskt i seg varmen og kan krype ut av gjemmestedet sitt. Hun blir først sittende litt fortumlet i sola før hun tar sin første flygetur for å finne seg frokost. Du ser henne fly klumsete og tung mellom påskeliljer og tulipaner i hagen din. Hun er større enn humlene du ser senere på sommeren, siden dronningene trenger god plass til å lagre energi til dvalen. Nå er hennes neste mål for å finne et passende sted å lage humlebol. Hvor hun lager bol, avhenger av arten. Noen finner en trestamme, andre liker å lage et bol under bakken eller ta over et gammelt musebol. Da begynner den virkelige jobben, å legge egg og fø opp de første nye humlearbeiderne.
Men før dronninghumla kan gå i gang med å etablere sitt eget humlebol, må vinteren slippe taket. Enn så lenge sover hun fortsatt i sitt eget lille hi, slik bjørnen gjør. Når du går ut i kulden, kan du tenke på at det ligger humledronninger under bakken og venter på våren – akkurat som oss mennesker.
Videre lesing:
Alford, D. V. (1969). A Study of the Hibernation of Bumblebees (Hymenoptera:Bombidae) in Southern England. The Journal of Animal Ecology, 38(1), 149–170. https://doi.org/10.2307/2743
Bosmans, L., Pozo, M. I., Verreth, C., Crauwels, S., Wäckers, F., Jacquemyn, H., & Lievens, B. (2018). Hibernation Leads to Altered Gut Communities in Bumblebee Queens (Bombus terrestris). Insects (Basel, Switzerland), 9(4), 188. https://doi.org/10.3390/insects9040188
John M Mola, Neal M Williams, Bumble bee movement ecology: foraging and dispersal across castes and life stages, Annals of the Entomological Society of America, Volume 118, Issue 3, May 2025, Pages 175–188, https://doi.org/10.1093/aesa/saaf010
Semb-Johansson, Arne; Paus-Knudsen, Julie Sørlie: humler i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. februar 2026 fra https://snl.no/humler
Kanskje har du lagt merke til noen av innleggene eller videoene om rødknappsandbia som La Humla Suse har lagt ut i sosiale media i sommer? Eller sett noen av mange etterlyst-plakater som flinke frivillige har hengt opp på nærbutikker, biblioteker og oppslagstavler rundt omkring i Akershus og Østfold?
Denne sommeren har La Humla Suse hatt prosjektet Jakten på rødknappsandbia i Akershus og Østfold. Prosjektet er støttet av av Østfold Fylkeskommune og Miljødirektoratet gjennom ordningen Natursats.
Og tenk- jakten har gitt resultater!
Les om de som fant dem og hør hva de selv forteller.
Foto: Ove Bergersen
Rødknappsanbia er en av villbieartene i Norge som er i kategorien kritisk truet (CR) på Norsk rødliste for arter fra 2021. Dette er den mest alvorlige kategorien, den som er før en art havner i kategorien regionalt utdødd.
I dag finnes rødknappsanbia i små, spredte forekomster, og derfor er det viktig å sørge for mer kartlegging og kunnskap om arten, sånn at man får bedre oversikt og forutsetninger for å ta vare på biene og leveområdene deres. Denne sommeren ba vi alle i Akershus og Østfold om å se litt ekstra etter dem.
Prosjektet er en forlengelse av La humla Suses store folkeforskningsprosjekt Den Ville Pollinatortellingen. Gå inn og lær mer om hvordan du kan bli med og bidra med dine funn på www.denvillepollinatortellingen.no.
Så hva skjedde? Historien om hvordan ett funn ble to!
Mange engasjerte seg rundt om, og fortalte at de var ekstra på utkikk. I La Humla Suse sin epost-innboks kom det også inn bilder fra folk som lurte på om det de hadde funnet kunne være rødknappsandbien, men det viste seg å være funn av ulike blomsterfluer og veps som kunne ligne litt. Men så, den 11. juli fikk vi epost med bilder fra Siw Viktoria Johansen. Hun og søsteren Anneli hadde tatt bilder av rødknappsandbie i hagen der Anneli bor i Mysen! Se bildene under her:
Emilie som jobber i La Humla Suse fikk bekreftet funnet og sendte gratulasjoner, diplom med røknappsandbie-pins til begge, og informasjon om hvordan de registrerer funnet i artsobservasjoner.no.
Et funn fører til ett til!
Siw Viktoria er en skikkelig folkeforsker og registrerte funnet sånn at det ble synlig i Artskart. Noen dager etterpå oppdager Ove Bergersen, forsker og naturfotograf, funnet på kartet. Han tar turen til Mysen for å se om han kan finne rødknappsanbia der han også. Han har erfaring med arten fra tidligere kartleggingsarbeid både i Norge og Sverige, og kjenner dermed arten godt, men finner den ikke denne dagen. En ukes tid senere er været varmt og fint. Ove deltok på webinaret om rødknappsandbiasom La Humla Suse holdt på starten av sommeren og visste også fra tidligere at det var viktig med gode vær- og vindforhold for at rødknappsandbia skal være ute og fly. Han dro til Mysen igjen, og denne gangen var han heldig og fikk møtt bia, og tilfeldigvis møtte han også på Anneli ved hagen hennes og fikk slått av en prat. Noen flotte bilder fikk han også tatt (de to under, og det øverst på denne siden):
Foto: Ove BergersenFoto: Ove Bergersen
Hva sier folkeforskerne selv?
Vi i La Humla Suse er selvsagt kjempebegeistret og takknemlige for den innsatsen som Siw Viktoria, Anneli og Ove har gjort. Vi ble også nysgjerrige på hva de selv tenker og spurte om vi kunne ta en liten prat med dem, og det ville de gjerne.
En blomstereng med sjeldne bier på Nord-Europas største morenerygg
Siw Viktoria forteller at hun bor i Spania mesteparten av året, men er hjemme i Norge store deler av sommeren, og da ofte på besøk i den store hagen til søsteren Anneli. I et område av tomten er det en blomstereng som søsteren for noen år siden bestemte seg for å la være eng. Hun har lest seg opp på emnet, og steller enga på riktig måte med å la blomstene frø seg, gjøre slått og rake bort høyet. De er begge oppvokst på landet og har alltid vært opptatt av naturen, dyrene og plantene rundt seg. Så nå, om de er ute sammen og jobber med noe i hagen, så skjer det stadig vekk at de observerer og begeistres av det som flyr og kravler, og dokumenterer med foto. Og det var nettopp det som skjedde da rødknappsandbia ble sett i blomsterenga den 11. juli.
«Det var egentlig helt tilfeldig. Vi la merke til den fordi det var et uvanlig, stort insekt som fløy, og så var den var helt rosa, full av rosa pollen på beina! Det var et eller annet spesielt med den lille saken der.»
forteller Siw Viktoria. De studerte bildene og benyttet seg av Artsorakelet, som de ofte bruker for å se hva det de finner kan være, og få forslag på arter og undersøke videre. Sannelig viste det seg å kanskje være den kritisk truede rødknappsandbia. Anneli nevnte at hun mente å ha sett noe innlegg om en slik bie på La Humla Suse sine sosiale media, og dermed så sendte de en epost med bildene til La Humla Suse samme dag.
De forteller at de er litt over snittet interessert i naturen i dette området. Ikke bare fordi Anneli har bodd der i godt over 30 år, men pga den utviklingen det har hatt de siste årene: Mysen ligger på Monaryggen, Nord-Europas største morene av sitt slag, med sandgrunn som stammer fra forrige istid. Huset og hagen ligger like ved et stort sanduttak, der Anneli har vœrt vitne til en utvikling over tid med for stort uttak i bunnen av skråningene, noe som fører til ras og erosjon av sandmassene og vegetasjonen på toppen. De forteller at området er utrolig artsrikt og at blant annet sandsvaler hekker ved sanduttaket. De fant og registrerte også artene båndpanserbie som er nær truet (NT) og tannsandbie.
«Om vi kan bidra med kunnskap som gjør at området blir tatt bedre vare på så er det viktig for oss, og vi er veldig glade for å være en del av det.» sier Siw Viktoria
Båndpanserbie (NT), Foto: Ove Bergersen
«Det er ikke store flekken som skal til»
Ove Bergersen er biolog og naturfotograf med lang erfaring og forteller at han farter rundt med kamera stort sett hele juli og registrerer ulike arter av blant annet bier og sommerfugler. Han har også vært flere ganger i Halden for å se etter rødknappsandbia der hvor det finnes en kjent forekomst ved Fredriksten festning. Han synes det var spennende å se at det var så mye blomstring og insekter akkurat i hagen og enga til Anneli i Mysen. Det var også rødknapp i veikantene og området rundt, men absolutt mest i hagen der. Han sier at hans erfaring med dagsommerfugler er at det ikke er store flekken med blomstrende areal som skal til før det er nok ulike blomster til å være et leveområde og tiltrekke seg en mengde arter.
Han har også noen gode tips til deg som skal ut på artsjakt:
Besøk de samme områdene flere ganger gjennom sesongen. Noen arter har veldig kort sesong, og da gjelder det å treffe på riktig, både på tid, vær, temperatur og sted.
Man skal ha øynene med seg, for eksempel er rødknappsandbiene vare og tar lett til vingene om man beveger seg eller kommer for nært.
Sitt gjerne i ro, litt på avstand og bruk et kamera med telelinse om du har, for å få gode bilder til dokumentasjon.
Legg merke til «nye» blomster på området. Biene sanser hvilke blomster som har blomstret en stund og dermed er tomme for nektar og pollen. Derfor flyr de mest på blomster som er nylig utsprunget.
Tannsandbie, Foto: Ove Bergersen
Gjenfunn på Blaker Skanse og Fredriksten festning
I tillegg til denne nye lokaliteten i Mysen, så er det også gjort gjenfunn av rødknappsandbie på to kjente steder i Akershus og Østfold. Dette er også veldig spennende og bra, da det viser at populasjonen av rødknappsandbie holder til der over tid.
Blaker Skanse i Lillestrøm kommune
19. juni, funn gjort av Monica Kjærstad
22. juni, to funn gjort av Truls Aas og Pål Ås
25. juni, funn gjort av Monica Kjærstad og Evar Kristoffer Olaussen
Fredriksten festning i Halden kommune
26. juni, funn gjort av Monica Kjærstad og Kjell Mjølsnes
Svensk funn!
Vi fikk også inn et funn fra rett over grensen, i Nøssemark i Sverige. Bente Magny Bergersen med familie har hytte der, et torp som heter Sneppen. Hun har slått enga på torpet i 30 år for å få blomster der, og det er tydelig at insektene, der iblant rødknappsandbiene, trives der. Se video under:
Tusen takk til alle folkeforskere, frivillige, fylke- og kommuneansatte og alle andre som har bidratt i prosjektet.
Vi håper dere blir med og leter til neste år også!
Vi er utrolig stolte og glade for å dele nyheten om at La Humla Suse er fått Oslo miljøpris 2025 – Årets frivillige organisasjon! Prisen deles ut av Oslo kommune, og har siden 1998 løftet frem enkeltpersoner, organisasjoner og virksomheter som gjør en ekstraordinær innsats for miljøet i hovedstaden. At vi får denne anerkjennelsen er så stas – og det betyr spesielt mye for oss at det er Oslos egne innbyggere som har nominert oss, og at en fagjury har valgt oss som vinner.
Her er juryens begrunnelse:
«La Humla Suse tildeles Oslo miljøpris – Årets frivillige organisasjon for sitt utrettelige og kunnskapsbaserte arbeid med å sikre gode levekår for Oslos små superhelter; de ville pollinatorene. I møte med den pågående naturkrisa er humler og andre pollinerende insekter avgjørende for Oslos økosystemer og naturmangfold, for innbyggernes dyrking av frukt, bær og grønnsaker, og for at vi har en grønn og levende by. Men nedbygging av bynatur og mangel på nærnatur gjør livet svært vanskelig for pollinatorene i Oslo.
La Humla Suse jobber målrettet med å øke bevisstheten om denne problemstillingen blant både innbyggere og beslutningstakere. Som de selv sier:
“Vi tror at for at noen skal ha lyst til å verne om naturen, må man være glad i den og for å bli glad i den, må man lære seg å kjenne den.”
Foreningen drives av en liten, dedikert stab og et nettverk av rundt 50 frivillige. De når bredt ut i befolkningen gjennom sine mange lavterskel, inkluderende og kunnskapsbaserte aktiviteter som for eksempel de populære humlevandringene i Botanisk hage sommeren igjennom, pedagogiske opplegg som Småkryp & Småfolk for barnehager og Pollinatorskolen for skolebarn, og folkeforskningsinitiativet Den ville pollinatortellingen.
I tillegg til å formidle betydningen av pollinatorenes rolle, gir de også konkrete, gjennomførbare råd og tiltak – enten det gjelder etablering av blomsterenger, grønne tak, insekthabitater i borettslag eller skjøtsel av kulturlandskapet.
Foreningen deltar også aktivt i offentlige høringer og samarbeider effektivt med ulike forvaltningsnivåer i Oslo. Derved spiller de en viktig rolle i å forankre naturhensyn i både politikk og praksis. Oslo trenger organisasjoner som La Humla Suse.
Ved å kombinere vitenskapelig forankret naturvern med folkelig engasjement, har de blitt en sentral og handlekraftig aktør som tydelig viser oss at arbeidet for fortsatt naturmangfold og nærnatur i Oslo hører like mye hjemme i våre bakgårder, borettslag og byparker som i politiske strategier.
Kort sagt gjør de det vanskelig å ignorere naturkrisen – og lett å engasjere seg i løsningene»
Vi er utrolig takknemlige for denne prisen – og ikke minst for alle frivillige, samarbeidspartnere og støttespillere som gjør arbeidet vårt mulig.
Tusen takk!
Foto: Joakim Rødven med flere/ Oslo kommune
fra venstre: Tarjei Lindvåg Johre, Mikaela Olsen, Vibeke Vatne, Sondre Brekkhus, Ida Moe, Frauke Heivand, Sturla Kristoffer Naas Johansen, Hilde Helene Rustad, Monica Marcella Kjærstad, Kidist Tareke og Roald Bengtson
Biologien definer en art som en gruppe individer som kan krysses med hverandre, utveksle gener og produsere fruktbart avkom. I Norge har vi omkring 17 000 insektarter, hvor 35 av disse tilhører slekta humler. Dette er ca. 14% av alle kjente humlearter i verden, som er ganske mange med tanke på hvor lite Norge er!
Det er stor variasjon mellom artene på fargemønster, størrelse, levevis og leveområder, og gjennom denne artikkelen vil dere bli bedre kjent med våre vanligste humler, og hvordan dere kan artsbestemme humler på egen hånd.
Hvorfor akkurat Norge?
Hvorfor har vi så mange humlearter i Norge?
Humler er hardføre insekter som er tilpasset et nordlig klima. Insekter klarer generelt sett ikke å regulere sin egen kroppstemperatur, som betyr at de er avhengig av temperaturen i omgivelsene sine for å holde seg varme og aktive. Men humlene har utviklet evnen til å produsere sin egen varme! De kan nemlig vibrere vingemusklene som hjelper dem å holde seg selv og bolet varmt, og for å ruge eggene sine. Den tykke pelsen hjelper også med å holde kroppstemperaturen oppe.
I tillegg har hver humleart unike tilpasninger som gjør at de kan triver i en rekke ulike naturtyper. Norge har stor variasjon mellom habitater fra nord til sør, lavland til høyfjell, kyst til innland og skog til eng. Noe som gir flere gunstige leveområder for en rekke ulike arter.
Så for å oppsummere: Norge ligger langt nord med mye variasjon i klima og habitat, noe humlene elsker.
Hvordan se forskjell på artene
For å se forskjellen på ulike humlearter, er det viktig å vite litt om humlenes anatomi.
Humlene er store, lubbene og pelskledde insekter som i likhet med andre insekter, har tredelt kropp med hode, mellomkropp(thorax) og bakkropp (abdomen). De har seks bein hvor det bakerste beinparet har en bar flekk på låret omringet av lange hår, noe vi kaller en pollenkurv.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Humlene er sosiale insekter, som betyr at de lever sammen i kolonier med en dronning og hennes arbeidere. Dronningene og arbeiderne er begge hunkjønn og er generelt sett enklere å artsbestemme enn hannene, også kjent som droner. Dronningene er større enn arbeiderne og kan observeres på våren og sensommeren. Arbeiderne er identiske til dronningen, bare mindre, og er aktive gjennom sommeren og ut sesongen.
Dronene kan være litt mer utfordrende å artsbestemme. De har ikke alltid samme fargemønster som hunnene, og kan være både rufsete og solbleket ettersom de tilbringer hele døgnet utenfor bolet og er utsatt for vær og vind (du kan lese mer om humlenes liv her). Flere droner har en gul flekk i ansiktet som minner om en bart, og alle droner mangler pollenkurv på bakbeina, som er helt dekket av hår.
Når du skal se hvilken humleart du har med å gjøre, er det tre ting du bør legge merke til: humlens fargemønster, fargen på bakstussen og formen på hodet. Hvis du finner en humle på sensommeren eller høsten som du synes er vanskelig å kjenne igjen, så er det trolig en drone.
Så, du finner en humle i hagen. Hva nå?
Legg merke til humlens fargemønster. Har den striper? I så fall, hvor på kroppen og hvilke farger? Hvilken farge har den på bakstussen? Hvor stor er den? Har den et langt ansikt?
Bruk informasjonen du har samlet og sammenlikn med bilder av ulike humlearter. Her gjør øvelse mester. Jo flere humler du studerer, jo lettere kjenner du dem igjen. Vi anbefaler Norsk Institutt for Naturforskning(NINA) sin plakat «Humler i Norge» som viser en oversikt over alle humleartene observert i Norge. Finn den du syns likner mest på humlen din og søk så opp arten på Artsdatabanken, Store Norske Leksikon eller andre gode oppslagsverk. Les beskrivelsen av arten nøye og sammenlikn med funnet ditt. Det kan også lønne seg å se på artskartet på Artsdatabankens side. Dersom beskrivelsen ikke passer humlen du fant, kan du fortsette jakten på riktig art, eller spørre om hjelp gjennom hjelpemidlene nederst i artikkelen.
Blandt våre 35 humlearter er enkelte arter så like at de kan raskt forveksles med hverandre, noe som er kjent som forvekslingsarter. Noen arter har likhetstrekk, men har forskjeller som gjør det mulig å skille dem fra hverandre, mens andre er så og si umulig å sikkert se forskjell på uten lupe eller DNA testing.
Hagehumle og lynghumle har for eksempel samme mønster og farger på kroppen og bakstussen, men lynghumla er relativt liten, lever hovedsakelig i skogen og har et lite og rundt hode. Hagehumla er større, lever i åpne landskap på Østlandet og har et langt hesteliknende hode.
Det er verre å skille jordhumleartene fra hverandre. I Norge finner vi seks ulike jordhumlearter, hvor mørk– og lys jordhumle er blant de vanligste. Disse artene grupperes derfor sammen under fellesbetegnelsen jordhumler. Andre eksempler på forveksjongsarter er lapphumle, berghumle og alpehumle på fjellet og kysthumle og åkerhumle langs vestkysten.
De vanligste humlene
Av alle humleartene i Norge, er jordhumle, trehumle, steinhumle, markhumle og åkerhumle arter som forekommer over store deler av landet. Disse artene er generalister, som betyr at de trives i flere ulike habitater. Flere av våre skoglevende arter som lushatthumle, tyvhumle, lynghumle og barskoghumle kan du finne i skogområder i store deler av landet.
Sør- og Østlandet har et mildt og frodig klima med mye lavland og et åpent landskap med lite fjell. Det er her vi finner flest humlearter, trolig grunnet lengere sommersesong og stor tilgang på blomster. Her kan du finne hagehumle og de truede artene kløverhumle og slåttehumle. Den norske vestkysten er dominert av et mildt kystklima og dype fjorder, og her kan du finne arter tilpasset et liv langs kysten som kysthumle og kragejordhumle. Selv på de karrige, værutsatte høyfjellsplatåene og nord for Trøndelag finner vi humler. De vanlige artene kan forekomme her også i de mildere regionene rundt og under tregrensen og langs kysten, men det er enkelte humlearter som er bedre tilpasset et mer krevende klima og finnes kun her. Her kan du finne arter som blant annet alpehumle, polarhumle, tundrahumle og fjellhumle.
Illustrasjoner: Monica Marcella Kjærstad
Illustrasjoner: Monica Marcella Kjærstad og Emilie Risdal Danielsen
Illustrasjoner: Emilie Risdal Danielsen
Gjøkhumler
Gjøkhumlene er som navnet tilsier: humlenes svar på gjøken!
Av våre 35 humlearter er 7 av dem gjøkhumler. Disse humlene er sosial parasitter, som betyr at de ikke har dronninger eller arbeidere slik som de andre humlene. De samler ikke pollen og nektar, mangler pollenkurver og kan dermed kjennes igjen på rue hårete lår.
Gjøkhumlene etterlikner dronningene til andre sosiale humlearter, og overtar bolet til vertsarten ved å jage eller drepe dronningen. Arbeiderne vil da tro hun er dronningen deres og jobber så med å fostre opp hennes unger.
Hjelpemidler for artsbestemmelse av humler og andre insekter
Artsorakel: Artsorakel er en nettside og en app utviklet av artsdatabanken som kan brukes til å gjenkjenne plante- og dyrearter i norsk natur.
Det er viktig å merke seg at gjenkjennelsesmodellen til artsorakel er ikke 100% sikker, så det kan lønne seg å dobbelt kjekke med andre dersom du er i tvil.
Facebook: På facebook kan du finne flere grupper dedikert til artsbestemmelse av ulike grupper av både dyr og planter. Her kan du få hjelp av både fagfolk og entusiaster. For eksempel i gruppene Insekter og Årevinger i Norge
Sommeren 2025 har La Humla Suse et samarbeidsprosjekt med Akershus- og Østfold Fylkeskommune, nemlig «Jakten på rødknappsandbia»! Prosjektet er støttet av Miljødirektoratet gjennom ordningen Natursats og med midler fra Østfold Fylkeskommune.
Bli med på artsjakten du også!
Oppdatering!
Sesongen og jakten i 2025 er over, og tror du ikke at det ble gjort flere spennende funn!
På denne nettsiden kan du lese deg opp om den kritisk truede arten rødknappsandbie, egnet rødknappsandbiehabitat, hvor du bør lete, og hva du bør gjøre ved et funn.
Har du funnet en rødknappsandbie i Akershus eller Østfold? Send et bilde av funnet til post@lahumlasuse.no for å bekrefte funnet og få en pin!
Rødknappsandbien lever i kulturmark på lavlandet i Akershus, Østfold og Agder med små forekomster i områder langs den norske østkysten og Oslofjorden. Arten er pollenspesialist på blomsten rødknapp, som betyr at den spiser pollen og nektar nesten utelukkende fra denne planten. De trives i solvarm, åpen og sandfylt engmark med stor forekomst av vertsplanten rødknapp og områder med eksponert sandgrunn hvor de kan bygge redene sine. En bærekraftig bestand av rødknappsandbie trenger rundt 400 blomstrende rødknapp for å opprettholde bestanden, noe som gjør dem sårbare for menneskeskapte arealendringer og gjengroing av enger. Rødknappsandbiebestanden har gått kraftig ned siden 1950-tallet som resultat av omleggelse av landbruket som førte til tap av kulturlandskapet biene er avhengige av for å overleve.
Kulturmark er menneskeskapte naturtyper som oppstår etter flere år med kontinuerlig landbruksdrift som for eksempel beite, slått og brenning. Slåttemark som slåtteeng og lauveng er viktige naturtyper for flere pollinerende insekter, slik som rødknappsandbien. Moderne landbruk skjøtter ikke marka på samme måte lenger, som gjør at kulturmarken står i fare for å gro igjen eller nedbygges med mindre den blir ivaretatt.
Foto: Roald Bengtson
Rødknappsandbien var utbredt over hele sørøst-Norge, men har nå forsvunnet fra flere steder.De siste årene har det vært registrert få observasjoner, men det ble gjort flere funn på nye lokasjoner i 2023, og vi håper derfor at dette folkeforskningsprosjektet i 2025-sesongen kan føre til flere registrerte observasjoner. Det er ukjent hvor mange kommuner i Akershus og Østfold som har en rødknappsandbiebestand, og fylket har gode forekomster av vertsplanten rødknapp som skaper gode leveområder for bien. Det haster med å få bedre kjennskap om artens forekomst og utbredelse, og det trengs flere til å bli med på letingen!
I Akershus ble det i 2023 registrert rødknappsandbie i Eidsvoll, Nannestad, Ullensaker, Lillestrøm og Aurskog-Høland, men kun i Nannestad og Ullensaker i 2024. Mens i Østfold ble arten i 2023 registrert i Halden og Aremark, men ble ikke registrert i fylket i 2024. Her trenger vi flere engasjerte borgere for å hjelpe oss med å finne arten i Akershus og Østfold. Dette gjelder særlig i de kommunene hvor det tidligere er registrert tidligere funn av rødknappsandbien. Har du lyst til å bidra?
Bli kjent med arten
Rødknappsandbien er en bieart som er relativt lett å gjenkjenne, men er man helt fersk så kan det lønne seg å bruke litt tid på å lære seg kjennetegnene for både hann og hunn.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Kjennetegn
Rødknappsandbien er en av Norges største og mest gjenkjennelige villbier og er mellom 13 og 16 millimeter lang. De er på likhet med mange andre norske bier, en solitær art, som betyr at du kan finne både hann og hunn bier, men ikke arbeidere. Rødknappsandbien kjennetegnes ved at den er stor, mørk og har en «flat» kroppsbyggning med glissen behåring på kroppen.
Hannen er mørk og slank med et karakteristisk hvitt munnskjold med to små svarte flekker. Enkelte individer kan se brune ut grunnet lysere behåring på forkroppen (se bilde under).
Hunnen har et karakteristisk oransjerødt bånd over øvre del av bakkroppen, og har en oransjerød stuss. Båndet kan vike hos enkelte individer, men størrelsen og baksstussen gjør dem fortsatt gjenkjennbare. De har også sparsom hvit behåring på ansiktet og kroppen. Hunnen har også pollenkurver på bakbeina som de bruker til å samle lilla pollen fra vertsplanten rødknapp. Hannene samler ikke pollen og har dermed ikke pollenkurver.
Til venstre: Rødknappsandbie hann med karakteristisk hvitt munnskjold. Foto: Sondre Brekkhus Til høyre: Rødknappsandbie hunn med karakteristisk stripe over bakkropp og pollenkurver fylt med lilla pollen
Hunnene hos rødknappsandbien kan forveksles med honningbie-arbeidere. Rødknappsandbien er noe større, har som oftest sorte flekker innad i den oransje stripen på bakkroppen, noe honningbiene ikke har. Rødknappsanbien har også tydelig mørkere vinger.
Hvor og når kan du finne rødknappsandbien?
Rødknappsandbien er sterkt tilknyttet vertsplanten rødknapp som sin eneste næringskilde. De lever i åpne og sandholdige kulturmarker, blomsterrike veikanter og andre tørre naturtyper med stor forekomst av rødknapp. Ettersom arten er tilpasset kun én blomst, blir den kun observert når blomsten blomstrer i juni og juli. Det er derfor viktig med flere observante øyne i perioden arten er aktiv.
Biene foretrekker også vindstille, solfylt vær med en temperatur mellom 15 og 27 grader celsius, og de fleste funn er gjort mellom 09:30 og 16:30 på dagen. Kartleggingsprosjekter gjennomført de siste årene har vist en trend med større forekomster av rødknappsandbie i oddetallsår som 2025.
Litt om vertsplanten
Rødknapp er en 30 til 80 centimeter høy flerårig staude, og er en vanlig plante på litt tørre enger på lavlandet over hele Norge. De dypt flikete bladene vokser motsatt av hverandre oppover stilken som er dekt med stive hår, mens bladene har myke hår. Blomsterstanden er stor på 2-3 cm i diameter og er sammensatt av 50-100 små rødlilla blomster.
Rødknappsandbien er avhengig av store forekomster av rødknapp for å overleve. En bestand på 50 rødknappsandbier trenger tilgang på nesten 1000 rødknapper!
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Hvordan kan du bidra
Hvis du har lyst til å bli med i dugnaden for å finne arten i Akershus og Østfold, har vi 4 enkle steg om hvordan du kommer i gang med kartleggingen.
Steg 1
Søk gjerne etter arten hvor det allerede har vært noen funn og i nærliggende områder. Oversikt over observasjoner kan man finne i artsdatabankens «artskart». Bildet ved siden av viser et eksempel på ulike observasjoner registrert på Østlandet tilbake i tid. Sjekk artsdatabanken for et mer detaljert kart.
Let i veikanter, åpent landskap, og særlig der det vokser mye rødknapp. Vei- eller åkerkanter, blomsterenger eller andre områder som med preg av eng er egnede steder å lete.
Husk likevel at rødknappsandbien kan dukke opp utenfor utbredelsesområdene som er registrert. Grunnen er rett og slett fordi vår kunnskap om arten er mangelfull, og at enkelte individer kan forlytte seg over avstander i leting etter mat, bolig eller partner.
Steg 2
Når du er ute i felt, ta gjerne bilder av observasjonene du gjør! Bildedokumentasjon er viktig, det kan gjøre det lettere for eksperter å verifisere funnet ditt. Det er viktig å ta bilder fra oversiden der bakkroppen også synes. Om du får gode bilder kan du gjerne bruke appen Artsorakel, den kan gi deg en pekepinn på hvilken art du har sett. Du kan også dele bildet med oss på epost til post@lahumlasuse.no eller legge det ut i gruppen Den ville pollinatortellingenpå Facebook, om du trenger hjelp med identifikasjon. Vi har begrenset kapasitet i sommer og kan dessverre ikke svare på alle henvendelser, men dersom du sender oss et bilde av en rødknappsandbie så tar vi selvsagt kontakt.
Steg 3
Registrer dine humlefunn i artsobservasjoner.no. Veiledning på hvordan du registrerer deg som bruker og hvordan du registrer funnene i mobil får du ved å klikke på videoen under. (Ny video kommer)
Steg 4
Funnene og registreringene du gjør øker kunnskapen som kan brukes til å ivareta artene i naturen. Er du så heldig at du finner en rødknappsandbie, så får du i tillegg en flott premie av La Humla Suse for ditt/dine funn.
Jakten på rødknappsandbia er et samarbeidsprosjekt mellom La Humla Suse og Akershus-, og Østfold Fylkeskommune og er støttet av Miljødirektoratet gjennom ordningen Natursats og av Østfold fylkeskommune.
Prosjektet er også knyttet til det større folkeforskningsprosjeket «Den ville pollinatortellingen» som La Humla Suse startet i 2023, også støttet av Miljødirektoratet. Observerer du andre arter kan du gjerne registrere disse også, og dermed være med på dugnaden for registrering av Norges ville pollinatorer.
Webinar og videoer om rødknappsandbien
Den 3. juni 2025 arrangerte La Humla Suse et webinar om prosjektet, rødknappsandbien og tidligere kartleggingsarbeid gjennomført. Webinaret ble tatt opp og er tilgjengelig for alle som ønsker å lære mer.
Lær mer om rødknappsandbia og hvordan du kan kjenne igjen arten her:
Lær om prosjektet oppsummert i videoformat her:
Relaterte arrangementer
Det arrangeres to pollinatortelling arrangementer i regi av La Humla Suse i forbindelse med Den Ville Pollinatortellingen i Akershus og Østfold i løpet an juni. Arrangementene finner sted på to kjente og godt etablerte rødknappsandbielokasjoner, hvor det er stor sjanse for å finne, og lære mer om, denne fantastiske biearten og mange andre kule pollinerende insekter.
Fredag 27. september kom naturmeldingen. Norges svar på hva vi skal gjøre for å nå de 23 delmålene i Naturavtalen. Det ble ganske klart at Norge ikke leverer. Vi er mildt sagt skuffet. Men hva har naturmeldingen å si for pollinatorene våre?
Bilde av kløverhumle tatt av Mariella Nora Isabella Filberg Memo
Mange arter står i fare for å dø ut
I Norge står en tredjedel av biene og humlene i fare for å dø ut. Den største årsaken er tap av leveområder. De mister rett og slett hjemmene sine og matfatet sitt. Vi bygger våre boliger på deres boliger. Samtidig slutter vi å drive med slått og beite, så områder som er viktige for biene og humlene gror igjen.
Humlene og biene regnes som våre viktigste pollinatorer. Takket være deres innsats kan vi nyte godt av frukter og bær. Ikke minst kan vi oppleve det store mylderet av blomster som finnes her i verden.
Nedgangen av pollinerende insekter er ikke bare bekymringsverdig for alle blomstene som trenger de, men også for oss. Nedgangen truer matproduksjonen. Vi er alle enige om at vi må ta vare på pollinatorene. Som klima og miljøminister Tore O. Sandvik sa under fremleggelsen av naturmeldingen: «Vi treng humla!»
Hva må til?
For å ta vare på pollinatorene våre er det noen vesentlige ting som må på plass:
Vi må stanse nedbygging av natur
Vi må ta vare på kulturlandskapet
Vi må etablere blomsterrike arealer og boplasser for pollinatorer i tettbygde strøk
Vi må hindre gjengroing av natur som er viktige for pollinatorer
Naturmeldingen hviler på gamle planer
Naturmeldingen slår seg til ro med at pollinatorstrategien (2018) og at tiltaksplanen for ville pollinerende insekter (2021-2028) er gode nok. Når vi vet at veien vi allerede har gått ikke har ført til endring, er det lite ambisiøst å anta at noe vil endre seg hvis vi fortsetter på samme sti. Pollinatorstrategien ble i sin tid kritisert for å være uten tydelige mål og konkrete tiltak. Tiltaksplanen er mer konkret, men det gjenstår å se om den er god nok.
Naturmeldingen sier at regjeringen skal fremlegge en statusrapport hvert fjerde år til Stortinget, med oversikt over status, måloppnåelse og tiltakene som gjennomføres i naturmeldingen. Dette skal gi «en mer treffsikker og kontinuerlig innsats for å bedre naturforvaltningen og nå fastsatte mål». Samtidig, i samme åndedrag, står det at det kan være aktuelt å justere målene. Dette viser at regjeringen selv har lite tro på at de vil klare å nå 2030 målene.
Regjeringen tar ikke natur- og klimakrisa på alvor
Regjeringen skriver i naturmeldingen at det skal lages et naturregnskap, et regnskap som er basert på kartdata. I starten av september fikk vite at regjeringen gir 50 millioner til å opprette dette naturkartet. Det kan høres mye ut med 50 millioner, men til sammenlikning økte regjeringen forsvarsbudsjettet med syv milliarder kroner i mai. Regjeringen tar ikke natur- og klimakrisa på alvor. Et slikt kart vil være så god som informasjonen vi har tilgjengelig. 50 millioner vil kun være nok til å lage kartene. Hvor er midlene som sikrer at feltbiologene kan kartlegge artene og gi en oppdatert status for artene?
Mer fokus på bruk enn vern
Order «bruk» blir brukt over 8 ganger mer enn vern på meldingens 218 sider. Den påpeker gang på gang hvordan vi mennesker alltid har brukt naturen og at det skal vi fortsette med. Det virker ikke som om regjeringen tar inn over seg at måten vi bruker naturen på i dag er helt annerledes enn før. Skoghogst var noe helt annet med manuell arbeidskraft og hester. Jordbruket bestod av småbruk med større arealer av kantsoner og slåttemark. Vi har aldri bygd ned så mye natur som nå. Bruk før og nå kan ikke sammenliknes når gårsdagens spader er dagens gravemaskiner. Når vi har en evne til å ødelegge natur på en helt annen måte en før, må vi også sikre naturen mot oss selv. Dessverre tar ikke naturmeldingen vern på alvor. Den legger frem til at vi skal redusere nedbygging av viktig naturarealer, når den i stedet kunne sikret at vern skal ha en reell effekt. Hva slags handlingsplan for natur legger opp til at man ikke skal ta vare på natur?
Kampen fortsetter
Vi i La Humla Suse er skuffet over en lite konkret og tafatt handlingsplan. Men det betyr bare at vi fortsatt har en jobb å gjøre. Vi vil fortsette å kjempe for humla og de andre ville pollinatorene. Vi vil fortsette å formidle om viktigheten av dem og hva de trenger. Vi vil fortsette å kartlegge artene og sørge for at de får tilrettelegging i både urbane og landlige strøk.
Vi vet at vi trenger humla. Og vil fortsette å kjempe for å la humla suse.
Teksten er skrevet av La Humla Suse din styreleder, Mikaela Olsen
Ville pollinerende insekter er en nøkkelressurs for økosystemenes funksjonalitet og representerer en vinn-vinn-situasjon for både natur og samfunn. Ved å bevare pollinatorene sikrer man den økosystemtjenesten som pollinering utgjør. Denne prosessen spiller en avgjørende rolle for bevaring av biologisk mangfold og genetisk variasjon i planteriket, samtidig som den legger grunnlaget for matproduksjon gjennom frøsetting i planter som frukt, bær, nøtter og grønnsaker. Mange viktige matplanter, som tomater, jordbær, epler og kål, er avhengige av ville pollinatorer for å kunne produsere avlinger.
For at pollineringstjenesten skal være bærekraftig, må bestandene av ville pollinerende insekter være store og varierte nok til å opprettholde sin økologiske funksjon. Samspillet mellom planter og pollinatorer er ofte spesialisert, slik vi ser hos enkelte arter av humler med lange tunger og sommerfugllarver med spesifikke matpreferanser. Et mangfold av pollinerende arter bidrar til et mer robust og motstandsdyktig økosystem.
Norge har utviklet en nasjonal pollinatorstrategi[1] og en tverrsektoriell tiltaksplan[2] for å møte disse utfordringene. Vi oppfordrer den norske delegasjonen til å benytte erfaringene fra dette arbeidet som grunnlag for internasjonale samtaler, samt å dele kunnskapen med andre land for å styrke globale tiltak for bevaring av pollinerende insekter.
Til tross for nasjonale initiativer er 24,2 % av Norges ville pollinerende insekter på rødlisten vurdert som truet, deriblant 17% av humlene og de andre ville biene. Hovedårsaken til nedgangen i bestander er arealtap, spesielt i blomsterike kulturlandskap, fjellområder og kystnære landskap – viktige habitater for flere sårbare arter.
La Humla Suse støtter derfor tiltak om å etablere vern av minimum 30 % av Norges natur i et funksjonelt og representativt format, i tillegg til restaurering av ytterligere minimum 30 % av landets natur. Dette er avgjørende for å ivareta pollinatorenes leveområder. Vern av naturskog er spesielt viktig, ettersom mange pollinerende arter, som enkelte biller og fluer, er avhengige av død ved i deler av sin livssyklus.
Arealendringer som fører til tap av leveområder gjelder ikke bare nedbygging, men også måten vi produserer mat på. Når dyrka mark blir store sammenhengende monokulturer, forsvinner pollinatorenes mulighet til å finne mat gjennom hele sesongen, til å yngle eller gå i dvale. Når beitemark gjødsles for å gi fôr til kjøttunge produksjonsdyr, forsvinner engfloraen som mangfoldet av pollinatorene er avhengig av. Når dyr står på bås fremfor å beite ute, gror leveområdene til disse verdifulle insektene igjen.
Bruk av pesticider er skadegjørende for pollinerende insekter, skadedyrbekjempere så vel som skadedyr. Norge har et relativt strengt regelverk mot bruk av neonikotinoider som er dødelig i svært små doser for insekter og andre leddyr. Et globalt regelverk mot bruk av neonikotinoider er noe Norge kan jobbe for å få implementert i naturavtalen.
La Humla Suse støtter andre organisasjoners oppfordring til å jobbe frem gode ordninger for småskalaprodusenter. Videre kan en dreining mot et mer plantebasert kosthold redusere presset på arealbruk og bidra til å beskytte truede insektarter. Matproduksjon som ivaretar pollinatorene er bedre for klima, folkehelse og naturen som helhet, noe som vil sikre matproduksjonen også i framtiden.
La Humla Suse håper ivaretagelse av de ville pollinerende insektene vil være sterkt prioritert når den norske delegasjonen reiser til Cali. Norge har et særlig ansvar i denne sammenhengen, da vi blant annet huser 35 av verdens 250 humlearter – en betydelig andel av det globale mangfoldet. Dette forplikter Norge til å være en sterk stemme for pollinatorenes sak i internasjonale forhandlinger. Ved å fremme bevaringstiltak, dele erfaringer fra vår nasjonale pollinatorstrategi, og jobbe for strenge globale reguleringer, kan Norge bidra avgjørende til å sikre disse uunnværlige artene for fremtiden.
Leste du NRKs reportasje om Finn som registrerer arter i skog forrige uke? Finn Gregersen i Follsjå er en av de frivillige artsobservatørene vi har Norge, og som legger inn timevis av innsats for å redde leveområder i lokalmiljøet. I artikkelen står det at verdien av arbeidet er beregnet til 635 millioner kroner, og at noen arter hadde vært vanskelig å vurdere foruten innsatsen.
Prosjektleder Monica M. Kjærstad med en engasjert gjeng under Den Ville Pollinatortellingen i Blaker Skanse, 30. juni 2024. Foto av Geir Dokken.
Når La Humla Suse har engasjert seg for å få på plass folkeforskningsprosjekt på pollinerende insekter i Norge de fem siste årene, så er det av flere grunner. For det første så er vi overbevist at kunnskap om artene vi lever sammen med gjør livet mer spennende og meningsfullt. For det andre har vi som mennesker et ansvar for å inkludere mangfoldet av organismer rundt oss i samfunnsutviklingen. Utbygging, råvarer- og matproduksjon påvirker flora og fauna, og vi trenger kunnskap om omfang og konsekvenser vår aktivitet har på naturen når vi gjør endringer eller tar nye areal i bruk. Vi blir fattige dersom vi mister det fantastiske biologiske mangfoldet som omgir oss. For det tredje er det en stor prosentandel blant arter av pollinerende insekter som er truet, og vi trenger mer kunnskap om bestander og bevegelsene deres. Pollinatorene påvirker hele økosystemet og vår matproduksjon, for øvrig når de summer, brummer, kravler og flagrer fra blomst til blomst.
Folkeforskning betyr at alminnelige borgere uten spesiell fagutdannelse kan være med å bidra til forskning gjennom å innhente opplysninger. La Humla Suse har tatt mål av seg til å øke den norske befolkningens kunnskap om ville pollinerende insekter, og lære hvordan man gjør observasjoner synlige. Vi startet med prosjektene «Unge humleforskere» og «Humlejakt» og har de to siste årene gått videre til å inkludere fluer, biller og sommerfugler i «Den ville pollinatortellingen».
Det siste prosjektet er støttet av Miljødirektoratet og er knyttet til «Tiltaksplanen for ville pollinerende insekter 2021-2028», og har fått god oppslutning gjennom arrangement, Facebookgruppe og individuell innsats. I skrivende stund er det registrert 1410 insekter i prosjektet. Deltakelsen er åpen for alle som har en bruker på Artsobservasjoner eller deltar på våre arrangement. Det er aktivitet i alle landsdeler med regionale prosjektledere.
I år har vi valgt å fokusere på naturlige leveområder for bestøverne våre. Det betyr også at vi har vært tilstede på arealer som er regulerte til andre formål og skal bygges ned. La Humla Suse har gjennomført «Den ville pollinatortellingen» både på Lysejordet i Oslo og på Bispegra i Kristiansand. Dette er områder som i dag har engvegetasjon med et rikt insektliv men som om kort tid blir byggeprosjekt;
Lysejordet skal gjennomgå omfattende anleggsarbeid i forbindelse med en ny kabeltrasé, og Bispegra skal bli fotballbaner.
Foto av Dag Hessen (Aksjon Lysejordet, Oslo)
Vår prosjektleder i sør, Charlotte Hammer, har også vært tilstede og registrert arter sammen med de anerkjente entomologene Kai Berggren og Frank Strømmen i forbindelse med en annen utbyggingssak, der et skogholt må vike for idrettsanlegg på Gimle.
Foto av Tarald Reinholdt Aas (KRS)
Når vi registrerer insekter slike steder viser vi hvilke arter blant bestøverne våre som i dag har dette som leveområde. Det betyr at det er her de samler mat, men også yngler og går i dvale høst og vinter. For hvert leveområde som forsvinner øker utfordringen for de bestandene som har tilknytning til det. Når vi legger inn observasjoner gjennom digitale ressurser som Artsobservasjoner blir informasjonen en del av kunnskapsgrunnlaget beslutningstagere må forholde seg til. Med andre ord gjør vi blomsterbukken og dagsommerfuglen synlig for lokalpolitikere og andre forvaltere.
Observasjoner registrert i Artsdatabanken av Den Ville Pollinatortelligen hittil i år (10.juli, 2024)
Det er et stort engasjement for insekter generelt og bestøvere spesielt, i befolkningen. Men ikke alle har egen grunn å lage grønne korridorer på. Artslære og artsregistrering er tilgjengelig for alle som er i stand til å være utendørs og gjøre observasjoner. Man kan starte enkelt med de artene en kan. For de som vil ha større utfordringer har vi laget digitale kurs om flere artsgrupper.
Du er hjertelig velkommen på laget om du bare vil lære om pollinatorene omkring deg, eller om du vil sette artsprikker på kartet der du vet at insektene lever i nærmiljøet ditt. Alt du trenger for å komme i gang finnes på «Den ville pollinatortellingen» hjemmeside.
Gjør som Finn i Follsjå, bli en frivillig artsobservatør du også, og en del av dugnadsgjengen som står på for artsmangfoldet i Norge.
Teksten er skrevet av Monica Marcella Kjærstad, prosjektleder for Den Ville Pollinatortellingen.
